Selve begrepet "jødedom" kommer av ordet "Juda", som var en av de 12 stammene i Israel. Det var den bærende stammen som ble igjen i Israel etter jødenes ufrivillige landflyktighet til Babylon i årene 598-539 før Messias.

  Begrepet "jødedom" oppstod etter at jødene hadde kommet tilbake fra den babylonske landflyktigheten. Det erstattet da begreper som ble brukt før den tid, som for eksempel den "israelitiske tro" og den "israelitiske kulturen".

"Jødedommen" ble utviklet både i og etter det babylonske fangenskapet.

   "Jødedommen" betegner både den tro og den kultur som var både i Israel og i diasporaen.

   Jeg kommer til å bruke dette begrepet i en videre sammenheng enn det som er skissert ovenfor. "Jødedom" vil da være summen av den jødiske tro og den jødiske kulturen, slik som vi møter dette både i Bibelen og i den jødiske tankegangen- både før og etter landflyktigheten til Babylon.

  Selve ordet "jødedom" er brukt bare en gang i Bibelen, og det er i Brevet til Galaterne 1,14, hvor det står: "og jeg (Paulus) gikk videre i JØDEDOMMEN (gr.en iudaismo) enn mange jevnaldrene i mitt folk. Jeg var enda mer nidkjær for mine fedres lærdommer." Egentlig står det "i judaismen".

  Det som Paulus før sin omvendelse var spesielt nidkjær for, var at rabbinernes fortolkninger og tradisjoner ble opprettholdt. Det er den såkalte "HALACHA", som betyr "den vei som man går på." Den gir uttrykk for den rabbinske læren, og hvordan man skal oppfylle de forskjellige bud i vandringen som troende.

   Vi har også en annen innfallsvinkel til den jødiske læren, og det er "HAGGADAH". Det kommer av et verb som betyr "å fortelle". Den tar utgangspunkt i Bibelen og slutter moralske lærdommer av det som står der. Den benytter seg av sammenligninger, oppdiktede historier, anekdoter og lignelser.

   Den muntlige tradisjonen, som har en rekke forfattere, ble samlet av rabbi Jehuda ha Nashi ca. 200 etter Messias. Dette verket ble kalt for "Mishnah", som betyr "gjentatt studium" eller "repetisjon". Dette er den første del av "Talmud", som betyr "studium" eller "læring".

   Den siste del av Talmud er "Gemara", som er en KOMMENTAR til Mishnah. Den ble samlet i årene 400-500 etter Messias i den palestinske og den babylonske Talmud. (Se Risto Santalas bok: The Midrash of the Messiah. s.282 om innholdet i Talmud. Se også min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: De Jødiske Skriftene.)

DE IDIOMATISKE UTTRYKKENE I N.T.

 På grunn av at det hebraiske språket har få abstrakte uttrykk, så kan det oppstå misforståelser når man skal oversette de hebraiske ord, setninger og tanker til gresk. Dette gir seg uttrykk i dårlige og misvisende oversettelser. Dette har vi mer enn nok av i N.T.

   Alle språk har sine idiomatiske uttrykk. Dette en uttrykksmåte som er typisk for et språk. Dette gjelder også det hebraiske språket.

   Selv om de færreste Skriftene i N.T. er "skrevet" på hebraisk, så vil likevel de hebraiske idiomatiske uttrykkene være til stede i teksten, for de som skrev N.T. , var hebreere. (Vi er usikker på om Lukas var jøde av avstemning, men vi ser at han brukte en mengde hebraiske idiomatiske uttrykk i det evangeliet som han skrev.)

   Det er sannsynlig at de 4 evangeliene og de jødiske Skriftene i N.T. er skrevet på hebraisk, men at de på et senere tidspunkt er blitt oversatt til gresk. Det er også oppbevart et manuskript av Evangeliet etter Matteus som er skrevet på hebraisk. Det stammer fra en jøde, Shem-Tov Ibn Shaprut, som levde i Spania i det 14. århundrede. (Se Nehemia Gordons bok: The Hebrew Yeshuah vs. the Greek Jesus. Se også min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. Innledningen.)

   Vi skal i det følgende se på en del slike idiomatiske uttrykk og hebraiske uttrykksformer, som vi bør være oppmerksomme på, når vi leser N.T.:

 

1.)   Uttrykket "FØR DE VAR KOMMET SAMMEN" betyr "at de ikke hadde vært sammen på det seksuelle området". "Men med Jesu Kristi fødsel gikk det således til: Da hans mor Maria var trolovet med Josef, viste det seg, før de var kommet sammen, at hun var fruktsommelige ved Den Hellige Ånd." (Mat.1,18.)

   Lukas brukte verbet "å kjenne" om det samme forholdet.". (Luk.1,34.)

 

2.)   Når døperen Johannes forkynte: "…: Omvend dere for HIMLENES RIKE ER KOMMET NÆR." (Mat.3,2), så er det to forhold vi må kommentere, og det er:

 

a)     Uttrykket "HIMLENES RIKE" er det samme som "GUDS RIKE". "Himmelen" er en omskrivning "Gud". Hebreerne hadde slik ærefrykt for Guds navn at de ikke våget å uttale det i frykt for å uttale ordet galt. I den hebraiske teksten i Tanach ble ordet "Adonai" satt ved siden av ordet "Yhvh", slik at når ordet "Yhvh" var brukt i teksten, så ble det uttalt "Adonai".

        Gud ønsket selv at jødene skulle uttale navnet "Yhvh". "Og Gud sa til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren (Yhvh), deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn i tidsaldrene, og SLIK SKAL DE KALLE (NEVNE) MEG fra slekt til slekt." (2.Mos.3,15.)

 

b)    Utrykket "Å KOMME NÆR" skal oversettes med "ER KOMMET". Det greske verbet, som her er brukt, er "engiken". Det betyr "å komme nær", men når vi oversetter dette tilbake til hebraisk, så må vi bruke verbet "karav", og det betyr "å være til stede". (Vi ser også av en del tekster i Evangeliene at Guds rike ikke bare "var nær", men at det var kommet. "Men er det ved Guds Ånd at jeg driver de onde ånder ut, da er jo GUDS RIKE KOMMET TIL DERE." (Matteus 12,28.)

   Det betyr at Guds Rike allerede var til stede i Israel på Jesu tid. Det var døperen Johannes som hadde introdusert dette Riket, og når kongen i dette Riket var til stede, så var dette Riket kommet enda mer.

   Dette var Davids Rike, som profetene i Tanach hadde omtalt i sine Skrifter. Tiden var kommet til at det kunne bli opprettet i Israel.

 

3.)   I den første Saligprisningen i Bergprekenen står det: "Salige er DE FATTIGE I ÅNDEN, for Himlenes Rike er deres." (Mat.5,3.)

   Man har ment at de "FATTIGE I ÅNDEN" var det samme som de "YDMYKE", men dette er galt. "De fattige i ånden" var slike mennesker som hadde solgt alt som de hadde og gitt det til Guds Rike. Som motytelse til dette hadde de fått Den Hellige Ånd. De hadde med andre ord stolt 100 prosent på Gud og hans rettferdighet. "Men søk først Guds Rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette (mat og klær) i tillegg." (Mat.6,33.) (Se David Flussers bok: Jesus. s.95-96.)

   Dette betyr at vi må skrive ordet "ånden" med stor forbokstav, da det går på Den Hellige Ånd (hebr. Ruach ha Kodesh.)

 

4.)   I den femte Saligprisningen i Bergprekenen står det: "Salig er de saktmodige, for de skal arve JORDEN (gr."ge") jorden." (Mat.5,5.)

   Substantivet "jorden" er galt oversatt. Det skal ikke oversettes med "jorden", men det skal oversettes med "landet". Det tenkes da på "landet Israel" eller "Eretz Israel", som er det hebraiske uttrykket for dette. (Dette ordet er oversatt galt på en rekke steder i N.T.)

 

5.)   Hva som gjelder ordet "HUS" (gr."oikos"), så kan det ha en rekke betydninger som for eksempel "boplass", "hjem", "hushold", "familie", "stamme", "dynasti", "en rabbinerskole", "plass", "sted", "templet i Jerusalem", "Israel" og til og med "Riket for Israel."

"en tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken, så skinner det for ALLE I HUSET (ALLE I ISRAEL)." (Mat.5,15.)

   I dette tilfelle betyr ordet "hus" det samme som "Israel".

   Når det står i Johannes 1,2: "I min Faders hus er det mange rom,…", så betyr det at det er mange rom i templet i Jerusalem. Dette er ikke en tekst som beskriver Jesu gjenkomst for å hente den kristne menigheten, men det er en tekst som angår Jesu gjenkomst til jødene. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: En beskrivelse av Johannes 14,1-6.)

 

6.)   Når Jesus sa at han ikke var kommet for å OPPHEVE Loven og profetene, men for å OPPFYLLE dem (Mat.5,17.), så er det to forhold vi må kommentere:

 

a)     Det greske ordet "nomos", som betyr" "lov", burde ikke ha vært brukt i N.T. om jødenes Torah, for det dekker bare "reglene" og "budene" i Torahen. Selve ordet "Torah" betyr ikke "lov", men det betyr "lære", "undervisning" og "instruksjon".

   Ved at man bruker ordet "lov" om Mose Torah, så har det bidratt til at mange har trodd, at den jødiske Torah består utelukkende av lovregler, men som vi vet inneholder den mye mer enn bare lovene. Den innebærer også Guds nåde og Guds omsorg for det jødiske folket. I sin ytterste konsekvens inneholder jødenes Torah hele Tanach.

   Ved at man har brukt dette ordet galt, så har man bidratt til at Guds Torah er blitt oppfattet som utelukkende "lov". Man har med andre ord satt både Gud og det hebraiske språket i et galt lys. Dette er det samme som å gi et galt vitnesbyrd om Gud og sin neste.

   I stedet for ordet "nomos" burde man ha brukt det greske substantivet "didaskalia", som betyr akkurat det samme som det hebraiske ordet "Torah".

    Det er mye positivt å si om den hebraiske Torah. Det er sant at ingen kan frelse seg selv ved egne lov-gjerninger, for ingen kan oppfylle Guds bud fullt ut, men til tross for det så ville de jødene, som forsøkte å leve etter Guds bud, få leve et godt liv i Eretz Israel. "For Moses skriver om rettferdigheten av Torahen: Det mennesket som gjør disse ting, skal leve ved dem." (Rom.10,5.)

 

b)    Hva som gjelder verbet "å oppfylle", så betyr det her både "å oppfylle i sin egen person" og "å tolke på en rett måte".

         Ved Jesu første komme oppfylte han en del av det som stod i Torahen. Ved  

     sin gjenkomst skal han oppfylle den resterende del av Torahen.

   Hva som gjelder den siste betydningen av dette verbet, så var dette et kjent uttrykk i jødedommen. Når en rabbiner var uenig i en annen rabbiners fortolkning av Torahen, så sa han: "Du opphever Torahen." Det vil si: Du tolker Torahen galt."

    Jesus tolket Torahen på en rett måte.

 

7.)   Når det står i Matteus 5,21: "Du skal ikke slå i hjel",…", så skal dette oversettes med: "Du skal ikke myrde". Det er stor forskjell på det "å slå i hjel" og det "å myrde". Både hebraisk og gresk har to forskjellige verb for dette. På hebraisk er de to verbene henholdsvis "harag" og "ratzach". Når vi går tilbake til 2.Mos.20,13, hvor dette budet første gangen blir presentert, så bruker grunnteksten verbet "ratzach".

   Etter jødisk oppfatning var det lov "å slå i hjel", men det var ikke lov "å myrde". Den hebraiske Torah påla de religiøse myndighetene "å ta liv" ved en rekke tilfeller.

 

8.)   I Matteus 5,42 står det: "Gi den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg." I denne sammenhengen er det "å gi" det samme som det "å låne".

   I vesterlandske poesi er det viktig at det siste ordet i en setning rimer med det siste ordet i en annen setning. Slik er det ikke i den hebraiske poesien. Her blir ofte de samme tankene gjengitt med ulike ord i to forskjellige setninger, som står ved siden av hverandre i teksten. Dette kalles for "parallellisme", og det utgjør KJERNEN i jødisk diktning.

   Denne parallellismen kommer dessverre ikke fram i oversettelsen. Det er mye mer parallellisme i N.T. enn vi aner. Dersom vi hadde kjent til dette, så ville mange av de vanskelighetene som vi har i lesningen og forståelsen av N.T., vært unngått.

   Jeg skal i denne sammenhengen nevne det som står i Johannes 3,5-6, og som er blitt misforstått. "Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at noen blir født av (gr."eks", som betyr "ut av") VANN og ÅND, kan han ikke komme inn i Guds Rike: Det som er født av (gr."eks") KJØDET er kjød , og det som er født ut av ÅNDEN, er ånd."

   Her betyr ordene "ut av vann" det samme som ordene "ut av kjødet". Ordene "ut av Ånd" betyr det samme som ordene "ut av Ånden".

   Det har vært gjort flere tolkninger angående disse to setningene, men de fleste av disse er gal. Dersom man hadde vært klar over den hebraiske parallellismen, så hadde vi fått den riktige tolkningen.

   Den riktige tolkningen av disse to versene er at den, som vil få del i Guds Rike, må FØDES TO GANGER. Den første gangen blir en født som barn ut av vannet (fostervannet) og ut av kjødet (legemet). Dette er den naturlige fødselen. Den andre gangen blir en født (gjenfødt) ut av Ånd og ut av Ånden. Det er den åndelige fødselen.

   Nikodemus, som kom til Jesus om natten, hadde forstått noe av dette, for han spurte Jesus om følgende: "… Hvorledes kan et menneske fødes når han er gammel? Kan en vel annen gang KOMME INN I MORS LIV og FØDES?" (Joh.3,4.)

   Hele sammenhengen, som disse to versene står i, viser at denne tolkningen er rett. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: "Å bli født av vann og Ånd."

  

 

9.)   I "Fadervåret" står det "Og led oss ikke inn I FRISTELSE." (Mat.6,13.) Dette er en gal oversettelse, for vi vet at Gud frister ingen. (Jakob 1,13.)

   Ordet "fristelse" skal oversettes med "PRØVELSE". Det tenkes da her på de prøvelsene som det jødiske folket skulle gjennomgå- både i den nære og i den fjerne framtid.

   Hva som gjelder "Fadervåret" så er dette en jødisk bønn, som angår den messianske menigheten og trengselstiden. Når vi kristne leser "Fadervåret", så vet vi ikke hva vi hva den står for, for vi setter denne bønna inn i en gal sammenheng. (Se min bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære. Kapittel: "Fadervår" er en jødisk bønn.)

 

10.)         Det "Å BLÅSE I BASUNEN" betyr at når en la pengene sine i tempelkisten, så skulle en ikke gjøre det på en slik måte, at det hørtes av andre. Det gjorde fariseerne. "Derfor, når du gir almisse, da skal du ikke LA BLÅSE I BASUN, som hyklerne gjør i synagogene og på gatene, for å æres av menneskene. Sannelig sier jeg dere: De har allerede fått sin lønn." (Mat.6,2.)

 

11.)         Det "Å HA ET FRISKT ØYE" og  det "Å HA ET SYKT ØYE", betyr "Å VÆRE GAVMILD" og "Å VÆRE GRÅDIG". "Øyet er legemes lys. Er ditt ØYE FRISKT, da er hele ditt legeme lyst, men er ditt ØYE SYKT, da blir hele ditt legeme mørkt. Er altså lyset i deg mørke, hvor stort blir da mørkret.(Mat.6,22-23.)

 

12.)         Når døperen Johannes ble sammenlignet med "ET RØR SOM SVAIER I VINDEN" (Mat.11,7.), så står dette for "Å VÆRE ETTERGIVEN" eller "Å VÆRE INNSTILT PÅ KOMPROMISSER."  "Da nå disse gikk bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes. Hvorfor var det dere gikk ut i ørkenen? For å se et RØR SOM SVAIER I VINDEN." (Mat.11,7.)

        Døperen Johannes var ikke en som gav etter for press.

 

13.)         Når verbene "Å LØSE" og "Å BINDE" er brukt i Matteus 16,19 og 18,18, så betyr de "Å TILLATE" og "Å FORBY". "Og jeg (Jesus) vil gi deg nøklene til Himlenes rike, og det du BINDER på jorden (eller i Israel), skal være BUNDET i himmelen, og det du LØSER på jorden (eller i Israel), skal være LØST i himmelen." (Mat.16,19.)

        Dette har med apostlenes store autoritet å gjøre. Det har ingen ting med den autoriteten som medlemmene av den kristne menigheten har i dag.

 

14.)         Når det står i Lukas 6,22 at "EN KASTER ENS NAVN FRA SEG SOM NOE ONDT", så gir dette ikke mening i det hele tatt. Det betyr ganske enkelt at en "OMTALER ET MENNESKE PÅ EN DÅRLIG og NEGATIV MÅTE". "Salige er dere når menneskene hater dere, og når de ikke vil vite av dere, og spotter dere og KASTER DERES NAVN FRA SEG SOM NOE ONDT, for Menneskesønnens skyld." (Luk.6,22.)

 

15.)         I Lukas 9,29 står det: "Og mens han (Jesus) bad, ble HANS ÅSYN annerledes å se til, og hans kledning ble kvit og skinte som lynet." Ordet "ÅSYN" står for "HELE PERSONEN". Det var Jesus som ble annerledes å se til. Han ble forklaret foran deres øyne.

 

16.)         I Lukas 9,44 STÅR DET: "Men mens alle undret seg over alt det som han (Jesus) gjorde, sa han til sine disipler: GJEM DISSE ORD I DERES ØRER. Menneskesønnen skal overgies i menneskers hender."

        Uttrykket: "GJEM DISSE ORD I DERES ØRER" betyr: "LYTT TIL DET SOM JEG SIER og TA VARE PÅ DET."

 

17.)         I Lukas 9,51 står det: "Og det skjedde da det led mot tiden at han (Jesus) skulle opptaes, da VENDTE HAN SITT ÅSYN mot Jesusalem, for å dra der opp."

        Uttrykket: da" VENDTE HAN SITT ÅSYN MOT JERUSALEM", betyr at "JESUS VENDTE SEG I RETNING AV JERUSALEM."

 

18.)         I Lukes 12,19 står det: "og så sa jeg TIL MIN SJEL: SJEL! Du har meget godt liggende for mange år. Slå deg til ro, et, drikk og vær glad!".

   Uttrykket "MIN SJEL", er det samme som "EN SELV". Ordet "sjel" kan også bety "en selv".

 

19.)         I Lukas 23,31 står det: "For gjør de så med DET GRØNNE TRE, hvorledes skal det da gå DET TØRRE?"

   Uttrykket "DET GRØNNE TRE" betyr "DEN RETTFERDIGE.

   Uttrykket "DET TØRRE (TRE)" betyr "DEN URETTFERDIGE".

   Jesus brukte uttrykket: "DET GRØNNE TRE" om seg selv. Uttrykket "DET GRØNNE TRE" var en messiansk tittel på Messias.

 

20.)         Når det står i Lukas 23,42 at røveren bad Jesus om "HUSKE PÅ HAM når Jesus kom i sitt Rike", så betydde det at han bad Jesus om "Å GJØRE HAM EN TJENESTE", når Jesus kom tilbake, for å opprette Rike for Israel. (Se David Bivien og Roy Blizzard, Jrs bok: Understanding the Difficult Words of Jesus. Se også min bok: Matteus Evangelium. Jesu Liv og Lære, hvor jeg behandler en del ideomatiske uttrykk og hebraiske uttrykksmåter, som vi finner i dette Skriftet.)

BIBELENS INSPIRASJON.

   Rabbinerne delte opp Bibelen i 3 deler, og det var:  Torahen (De 5 Mose-bøkene), Profetene og Skriftene. Det hebraiske ordet for "G.T", er "Tanach". Det er en forkortning av de hebraiske ordene: Torah (De 5 Mose-bøkene), Neveim (profetene) og Ketubim (Skriftene.)

   De fariseeiske rabbinerne lærte at ikke alle Skriftene i Tanach var like inspirert av Gud. De 5 Mosebøkene var mest inspirert, for Gud hadde talt ansikt til ansikt med Moses, mens han hadde talt i drømmer og visjoner til de andre profetene. Jo lenger et Skrift kom bort fra Sinai-åpenbaringen i tid, jo mindre inspirert var et Skrift.

   Profetenes Skrifter var mindre inspirert enn Mose Torah, som var et direkte diktat fra Gud. Profetenes Skrifter ble betraktet som Guds ord som var skrevet ned av mennesker (profetene). De andre Skriftene var enda mindre inspirert enn de profetiske Skriftene. De gav uttrykk for menneskenes tanker, som var inspirert av Gud.

   Dette forklarer også hvorfor fariseerne og de skriftlærde bygde ut Mose Torah til å gjelder 613 bud (hebr.mitzvot). De satte med andre ord opp ET GJERDE rundt selve Torahen. Dette gjorde det helt umulig for jødene å holde budene Torahen. Mange av disse budene og reglene kan vi ikke finne i Tanach, men vi finner dem i Talmud, som blir betraktet som den ANDRE TORAH eller den MUNTLIGE TORAH. Den ble også- etter rabbinernes vurdering- gitt til Moses  på Sinai.

   Etter de fariseeiske rabbinerne vurdering fikk Moses TO TORAHER på Sinai. Det var den skriftlige og den muntlige Torah. I Den babylonske Talmud, Sabbath 31 a står det: "Våre rabbinere lærte: Det hendte at en viss hedning kom til Shammai (en rabbiner): Han sa til ham: Hvor mange Toraher har dere? Han svarte: TO. Den skrevne og den muntlige Torah."

   Grunnen til at jødene fikk to Toraher av Gud, er i følge Talmud det forholdet at Gud visste, at Tanach kom til å bli oversatt til gresk. På den måten fikk hedningene kjennskap til Torahen. Av den grunn måtte Gud gi jødene en muntlig Torah, slik at ikke hedningene skulle få vite, hva som stod i den. Det var en HEMMELIG KUNNSKAP som stod i den muntlige Torahen.

   Talmud består av to deler, og det er Mishnah og Gemara. Mishnah er den opprinnelige muntlige Torahen. Den ble skrevet av en rekke rabbinere. Gemara er en kommentar over Mishnah. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: De Jødiske Skriftene.

   Den muntlige Torahen fikk etter hvert STØRRE BETYDNING enn den skrevne Torahen, for rabbinerne mente at Gud hadde overgitt til dem å tolke Torahen. I og med at Gud hadde gitt jødene Torahen, så var den ikke lenger i himmelen. Gud hadde dermed mistet sin autoritet over den. Det var rabbinerne som skulle tolke den.

   Det Skrift-ordet som de brukte, for å bevise at Gud hadde gitt fra seg tolkningen av Guds ord, var det som står i 5.Mos.30,11-15, hvor det blant annet står at Guds bud ikke er langt borte fra jødene, og at det IKKE LENGER er i himmelen, men at det er PÅ JORDEN.

   Rabbinerne hevdet at alt det som de lærte, det måtte jødene underkaste seg. I Sifre Deuteronomy paragraf 154 står det: "Om til og med rabbinerne lærer at høyre er venstre og venstre er høyre, så må dere adlyde dem."

   På den måten fikk rabbinerne et religiøst overtak over folket. De foraktet dessuten folket som verken kjente til eller fulgte alle deres bud og regler. "Men denne hop som ikke kjenner Torahen, er forbannet." (Joh.7,49.)

   Maimonides, som blir betraktet som en av de største rabbinerne som har levd, hevdet at enhver profet som profeterte, at rabbinerne hadde tatt feil på til og med et lite punkt i fortolkningen, måtte avlives.

   Han lærte også at dersom en profet profeterte noe imot den muntlige lov, enda Skriften var enig med profeten, så skulle denne profeten avlives. (Se Nehemia Gordons bok: The Hebrew Yeshuah vs. The Greek Jesus.s. 83-85.)

   Rabbinerne kalte alle disse forskriftene som kom til uttrykk i den muntlige Torahen, for "fedrenes vedtekter". De var bindende for jødene, og det til tross for at det står i 5.Mosebok 4,2, at jødene ikke måtte legge noe til de budene som de fikk av Herren. "Dere skal ikke legge noe til det ord jeg byder dere, og dere skal ikke ta noe fra, men dere skal holde Herrens, deres Guds bud som jeg gir dere."

   Verken sadduseerne eller karaitene var enige med de fariseeiske rabbinerne om at det eksisterte en muntlig lov. De anerkjente ikke den muntlige tradisjonen. De holdt seg til det som stod i Tanach.

   Hva som gjelder sadduseernes syn på at det ikke var noen oppstandelse og dom, så angikk dette bare en flertall av sadduseerne på Jesu tid. Det opprinnelige synet blant denne gruppen var at det skulle komme en oppstandelse og en dom av alle mennesker.

   Hva som gjelder karaitene, så er dette en ukjent gruppe for de fleste i Norge. Selve navnet går tilbake til ordet "Kara", som er en betegnelse på Tanach. Dette er opprinnelige en fellesbenevnelse på alle de som bare ville anerkjenne Tanach som grunnlag for læren. Denne gruppen går tilbake til Mose tid. De gikk imot fariseernes fortolkning av Tanach og det forholdet at det eksisterte to Toraher. De anerkjente bare Tanach som Guds ord. De ønsket/ønsker å ta vare på Guds ord.

   (Nehemia Gordon er en karaite, men han tror ikke at Jesus fra Nasaret er jødenes Messias. Han har skrevet en lærerik og positiv bok om Jesu forhold til fariseernes muntlige tradisjon. Han anser Jesus for å være en karaite i den betydning at han gikk imot fariseernes muntlige tradisjoner.)

   Jesus var enig i at Tanach skulle deles opp i 3 deler, men han var ikke enig i at Mose Torah var mer inspirert enn de andre Skriftene i Tanach. Han sa: "Og han begynte fra MOSES og fra ALLE PROFETENE og utla for dem i ALLE SKRIFTENE det som er skrevet om ham. "(Luk.24,27.) (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4. Kapitlene: Messias i de gammel-testamentlige Skriftene. og Jesus i de ny-testamentlige Skriftene.)

   Jesus anklaget fariseerne og de skriftlærde for at de hadde forvansket Torahen med sine mange bud og regler. "men de dyrker meg FORGJEVES, idet de lærer LÆRDOMMER som er MENNESKEBUD." (Mat.15,9.)

   "og således gjør dere GUDS ORD TIL INTET for deres vedtekt, som dere har pålagt menneskene. Og meget av det samme gjør dere." (Mark.7,13.)

    Paulus var heller ikke enig i denne vurderingen som de fariseeistiske rabbinerne og de skriftlærde hadde om Torahen. Paulus sa følgende om dette: "DEN HELE SKRIFT (TANACH) ER INNBLEST AV GUD og nyttig til lærdom (lære), til overbevisning, til rettledning (korreksjon), til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning." (2.Tim.3,16-17.)

   Vi kan derfor ikke være enig med fariseerne og de skriftlærde om at Gud hadde gitt jødene to Toraher på Sinai, at den muntlige Torahen var overordnet den skriftlige Torah, og at fedrenes vedtekter var mer bindene enn Guds ord. Denne vurderingen er GAL, og den har også bidratt til at mange jøder har lagt ENSIDIG vekt på budene i Mose Torah og ikke brydd seg om det som betyr mer i Torahen, som RETT, BARMHJERTIGHET, TROFASTHET og KJÆRLIGHET. "Ve dere. Dere skriftærde og fariseere. Dere hyklere. Dere som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i Torahen: RETT og BARMHJERTIGHET og TROFASTHET. Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort." (Mat.23,23.)

   Ved at de fariseeiske rabbinerne har fremhevet lovene i Mose Torah på bekostning av de andre Skriftene i Tanach, så har de også vært med på å svekke det MESSIANSKE HÅPET i Israel, slik at jødene ikke forstod, at da Jesus kom, så var det DERES EGEN MESSIAS som kom. Han kom for å forsone deres synder, og han kom for å opprette Riket for Israel for dem.

   Ellers så tok også de fariseeiske rabbinerne feil også på det området at de mente, at menneskene selv kunne bestemme om de ønsket å oppfylle Guds Torah eller ikke. De så på dette som en VILJESSAK, og de mente at menneskene hadde en FRI VILJE til å velge frelsen eller ikke. De kunne selv bestemme om de ønsket å bli frelst eller ikke. Mennesket var sin egen frelser, og derfor så hadde det heller ikke behov for Jesus som det Guds lam som bar (eller bar bort) all verdens synd. (Joh.1,29.)

   De mente at det er to impulser i et menneskes liv, og det er "Yezer ha tob", som er den gode impulsen, og "yezer ha ra", som er den onde impulsen. Mennesket kunne selv bestemme hvilken av disse impulsene som skulle råde i et menneskes liv.

  De regnet ikke med "arvesynden" slik som vi gjør det i kristen teologi. (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4. Kapittel: Syndsbegrepet i jødedommen.)

  Jakob Jocs sier følgende om dette i sin bok: Kristne og jøder. s.66: "Jødene har ikke noe behov for frelse. Han står og faller med sine egne gjerninger. Han er ingen "elendig synder" som lutheraneren. Heller ikke er han "fullstendig fordervet" som calvinisten. Han er en person som er skapt i Guds bilde, vel vitende om sin verdighet og stolt over sin arv. Synagogens liturgi begynner ikke med syndserkjennelse, men med lovsang. Det kristne syndsbegrep som en tilstand som mennesket er født inn i, er fullstendig fremmed for synagogen. Når rabbinerne taler om synd, mener de bare syndige enkelthandlinger."

   Jeg mener at fariseerne også tok feil også på dette punktet. I følge Tanach er menneskene beskrevet med mange negative kjennetegn i deres Guds-forhold. "For det er IKKE SANNHET i deres munn. Deres indre er FORDERVELSE. Dere strupe er en ÅPEN GRAV. Sin tunge gjør de GLATT." (Salme 5,10.)

   "Hans munn er full av FORBANNELSE og av SVIK og VOLD. Under hans tunge er ULYKKE Og ONDSKAP." (Salme 10,7.)

   Paulus gjentok alt dette i Brevet til romerne, kapittel 3,10-18.

  Essenerne derimot mente at menneskene ikke hadde den frie viljen til å velge bort synden.

                     JØDEDOMMENS FORHOLD TIL TROSARTIKLER.

   I motsetning til den kristne kirken har ikke jødedommen laget noen trosartikler. Det kan være flere grunner til det. Vi skal nevne tre av dem:

1.)  På samme måten som himmelen er høyere enn jorden, er Guds tanker høyere enn menneskenes tanker. (Es.55,9.). I og med at vi menneskene ikke greier å forstå Guds tanker fullt ut, har det ingen hensikt å forsøke å samle dem i trosartikler.

2.)  Dersom vi forsøker å samle Guds tanker i trosartikler, så vil dette bare føre til at innholdet i disse vil være delvis forskjellig i de forskjellige trosmessige grupperingene som finnes. Det vil bare føre til forvirring av hva som er det egentlige innholdet i Guds ord, og hvordan det skal forståes.

       Gud har ikke noe imot at vi grunner på hans ord- både dag og natt. (Salme 1.), men vi forstår aldri Guds ord- fullt ut.

   Det er blitt sagt om jødene at der det er 10 jøder, der er det 11 meninger. Dette gir uttrykk for engasjement, men det betyr også at det er vanskelig å få tak i den eksakte sannheten.

   Etter Jesu død og oppstandelse var det mer enn 30 grupperinger i Israel som trodde at Jesus fra Nasaret var jødenes konge, frelser og Messias. Alle disse grupperingene hadde sine egne tolkninger og vurderinger av deler av Guds ord.

   På grunn av hedningefolkenes forfølgelser og herjinger med det jødiske folket, er også dette folket blitt til TANKENS og BOKENS FOLK på en spesiell måte. Opp gjennom sin historie har jødene blitt utestengt fra mange yrker. Det som stod igjen for dem, var handel og arbeidet med Guds ord. Det ble formidlet gjennom dette folket. Under de vanskelige tider tok de sin tilflukt til Gud og visste med 100 prosent sikkerhet at han en gang ville utfri dem. (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4. Kapittel: Israel er Herrens lidende tjener.)

   Det har bestandig kostet noe å være Guds folk. Dette gjelder både jødene og den kristne menigheten. Det å være en troende betyr at en INVESTERER PÅ LANG SIKT. En investerer ikke vanligvis sine penger i dette prosjektet, men en investerer tid, Bibel-lesning, bønn og kontemplasjon.

   Jødene har måttet lide mye mer enn de kristne. Det har kostet ALTFOR MYE å være jøde. Det som går inn under begrepene "antisemitisme" og "antisionisme", kan kun forklares når vi trekker inn åndelige størrelser som Satan og Satans rike. Det har bestandig vært en kamp mellom Gud og Satan om herredømmet på jorden, og midt i denne striden står jødene, for de er både Guds folk og Bibelens folk

  3.) Uansett hvilke tanker vi menneskene har om Guds ord, så vil han fullføre det i sin tid. Dette ligger nær opp til en deterministisk tankegang om at det som skjer, det skjer- uansett hvilke tanker og vurderinger vi menneskene har om Guds ord. Det har derfor ingen hensikt å sette opp Guds ord i trosartikler, for han vil hastig oppfylle sitt ord, når tiden er inne til det. "for sitt ord skal Herren ved rettferdighet utføre og hastig fullbyrde på jorden (eller i landet.)" (Rom.9,28.)

I Esaias 28,16 står det: "derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en kostelig, fast hjørnestein. DEN SOM TROR, HASTER IKKE."

Rabbinerne tolket dette Skrift-stedet på følgende måte: Den som tror, venter med tålmodighet på at det profetiske budskapet skal gå i oppfyllelse i sin tid..

   I en populær utforming av Maimonides 12. trosartikkel står det: "Jeg tror med en perfekt tro at Messias vil komme, og dersom han drøyer med å komme, vil jeg vente på ham hver dag til han kommer."

   Elieser Berkovitz har gitt uttrykk for slike tanker da han skrev følgende: "I Auschwitz og i tidligere pogromer opplevde vi at Gud skjulte sitt ansikt. I gjenfødelsen av staten Israel har vi sett et smil over Guds ansikt. Og det er NOK FOR OSS." (Se min bok: Guds løfter til Israel. s.147-148.)

   Jødedommen har bare en trosartikkel, og den er laget av Herren selv, og det er det såkalte "shema", som betyr "hør". "Shema Israel, Adonai Elohenu, Adonai echad." Det betyr: "Hør Israel, Herren vår Gud (hebr. Elohenu, som betyr "Guder". Herren er en." (5.Mos.6,4.)

I denne trosbekjennelsen skal vi legge merke til 3 forhold, og det er:

a)     Herrens navn er nevnt 3 ganger.

b)    Ordet "Elohenu" er et flertallsord. Det skal oversettes med "Guder".

c)     Det ordet som er brukt for å uttrykke "en", blir bestandig brukt om en kollektiv (sammensatt) enhet.

Dette viser at Gud er 3, men likevel er Han en.

   Jødene har store problemer med å forstå dette, for de tenker ALTFOR RASJONELT om dette. Den menneskelige forstand (gr."ratio") er ikke i stand til å forstå så meget, og når det gjelder de åndelige og guddommelige forhold, så forstår den ENDA MINDRE, men heldigvis så kan en TRO DET SOM EN IKKE FORSTÅR. Troen har ikke noe problem med å godta Guds ord, for den strekker seg inn i Guds-rikets dimensjon. "og vi TROR og VET at du er Guds hellige." (Joh.6,69.)

    "Men tro er FULL VISSHET om det som håpes, OVERBEVISNING om ting som ikke sees." (hebr.11,1.)

   Dette gjelder ikke alle jøder, for i en av jødedommens hellige bøker, Zohar. Bind 2.s.43 står det følgende om Den Treenige Gud. "Kom og se HEMMELIGHETEN med ordet YHVH. Der er tre steg, som eksisterer hver for seg. Til tross for det, så er de en, og de er forbundet på en slik måte at den ene ikke kan bli skilt fra den andre. Den Gamle Hellige er åpenbart med tre hoder, som er forenet i ett, og i dette hodet er de tre opphøyet. Den Gamle er beskrevet som om Han er tre, for de andre lysene går ut fra ham og innbefatter de tre. Men hvordan kan tre navn være ett? Hvordan tre kan være en, kan bare bli kjent gjennom åpenbaring fra Den Hellige Ånd og med lukkede øyne." (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 3. Kapittel: Messias er Herrens lidende tjener.)

   Kristendommen lærer også at Gud er en, og det kan bare bli forstått ved at Den Hellige Ånd får slippe til og late opp våre åndelige øyne. Jesus er gått ut fra Faderen og han for tilbake til Faderen og den herlighet som han hadde hos Faderen før verden ble til. "Tror du (Filip) ikke at JEG ER I FADEREN og FADEREN I MEG? De ord jeg sier til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som er i meg, han gjør sine gjerninger." (Joh.14,10.)

   "Jesus svarte og sa til ham (Judas- ikke Iskariot): Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Fader skal elske ham, og VI (både Jesus og Faderen) skal komme til ham og ta bolig (ved Den Hellige Ånd) hos ham." (Joh.14,23.)

   "Jeg er UTGÅTT FRA FADEREN og kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og GÅR TIL FADEREN." (Joh,16,28.)

   "og nå herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet som jeg hadde hos deg før verden var til." (Joh.17,5.)

   På samme måten som Jesus er utgått fra Faderen, er også Den Hellige Ånd utgått fra Faderen. "Når Talsmannen kommer, som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd, som UTGÅR FRA FADEREN, han skal vitne om meg." (Joh.15,26.) Dette betyr at både Jesus og den Hellige Ånd har det samme utgangspunktet, og det er Gud.

   Til tross for at ordet "treenighet" ikke er brukt om de 3 personene i Gud-dommen, så kan vi med sikkerhet si at Jesus er utgått fra Faderen, og at det er likhet mellom Faderen, Sønnen og Ånden.

   Til tross for at jødedommen ikke ønsker å ha trosartikler, så har Moses Maimonides laget 13 trosartikler. De står i hans Kommentar over Mishnah, Sanhedrin, kapittel 10.

Maimonides eller Rambam, som han også er blitt kalt, er en av de største rabbinerne som har levd innenfor jødedommen. Det som han har sagt og skrevet, blir tillagt stor vekt. Det er blitt sagt om ham: "Fra Moses og til Moses var det ingen større enn Moses."

   Vi skal i det følgende referere disse 13 artiklene. De er fundamentale og kan være til god hjelp i fortolkningen av Bibelen.

1.)  Troen på eksistens av Skaperen, være Han velsignet, som er perfekt på alle eksistensens områder og er den Første Årsak til alle ting.

2.)  Troen på Guds absolutte og uparallelle enhet.

3.)  Troen på Guds ikke-legemlighet eller at Han ikke vil bli utsatt for noen fysisk hendelse slik som bevegelse, eller kvile eller boplass.

4.)  Troen på at Gud er evig.

5.)  Kravet om å tilbe bare Ham og ingen fremmed og falsk gud.

6.)  Troen på at Gud kommuniserer med menneskene gjennom profeti.

7.)  Troen på at Moses, vår lærer, profetier har forrang.

8.)  Troen på den guddommelige opprinnelsen til Torah.

9.)  Troen på Torahens uforanderlighet.

10.)         Troen på guddommelig allvitenhet og forsyn.

11.)         Troen på guddommelig belønning og straff.

12.)         Troen på Messias komme og den messianske tidsalderen.

13.)         Troen på de dødes oppstandelse.

Disse 13 trosartiklene blir lest opp i mange av jødenes synagoger den dag i dag.

DE FORSKJELLIGE TIDSPERIODENE I BIBELEN.

  

Det er av den ALLER STØRSTE VIKTIGHET at vi regner med tidsperiodene, når vi studerer Guds ord. Det har vært en tendens i den kristne teologien til å se bort i fra tidsperiodene, og særlig gjelder det RIKET FOR ISRAEL eller 1000 års-riket.

   På 300-tallet så skjedde det fatale innenfor den kristne kirken at teologene begynte å gi uttrykk for at jødene ikke lenger var Guds folk, og at Guds løfter i Tanach, som var gitt til jødene, hadde gått over til kirken eller de hedningetroende. Dette er en såkalte "erstatningsteologien". Den er falsk, usann og satanisk.

   Vi har de mest forferdelige uttalelser fra teologene på denne tiden og utover at jødene var under Guds forbannelse på grunn av at de hadde korsfestet Jesus. Denne teologiske vurderingen er ikke holdbar, for det var verken jødene eller romerne som korsfestet Jesus, men det var HVER ENKELT av oss menneskene. Det var du og jeg som korsfestet Jesus. Jødene og romerne var bare redskaper til at dette kunne skje.

   Denne teologien at Gud hadde overført sine løfter, oppgaver, benevnelser og pakter til hedningene, kaller vi for "erstatningsteologien. Den er ikke fra Gud, men den er fra Satan.

   Når teologene hadde "tatt bort" Guds løfter til Israel, så måtte de også ta bort den tidsperioden hvor de fleste av disse løftene skulle realiseres. Denne tidsperioden, som er Riket for Israel, ble lagt inn i kirkens periode, og jødene ble skviset ut. Det var bare Guds dom som stod igjen for jødene.

   Denne teologien har "tatt bort" de paktene som Gud har opprettet med jødene og blandet dem inn i kirkens tid. Disse paktene er:

a)     Abraham-pakten. (1.Mos.17,1-14.)

b)    Pakten med Levi. (4.Mos.3,6-4,49, 5.Mos.33,8-11.)

c)     Sinai-pakten (2.Mos.20,1-17.)

d)    Landpakten (5.Mos.28-30.)

e)     Pakten med David 2.Sam.7,8-17.)

f)      Den nye pakt i Jesu blod. (Jeremias 31,31-34 og Matteus 28,27-28.)

   Mange teologer har ikke bare "tatt bort" jødenes pakter. De har også oppkonstruert helt nye pakter, som vi ikke kan finne i Bibelen. Dette er gjort for å svekke Guds løfter, pakter og planer med jødene. Jeg sikter her til den såkalte "paktsteologien". Den rekner med at det bare finnes 3 pakter i Bibelen, og at det er de vi må forholde oss til, når vi leser Bibelen.

Disse 3 paktene er:

a)     Forsoningens pakt. Den ble inngått mellom Gud, Jesus og Den Hellige Ånd fra før tidsperiodene av.

b)    Gjerningspakten. Denne pakten ble inngått mellom Gud og Adam. Dersom Adam greidde å holde forpliktelsene i denne pakten, så skulle han få del i frelsen.

c)     Guds nådespakt. Den ble inngått mellom Gud og menneskene. Den som tror på Gud og Jesus, har del i frelsen. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Paktsteologien.)

Det er særlig den reformerte teologien som gir uttrykk for dette, men vi finner den også i den lutherske teologien.

   Mange teologer har ment og gitt uttrykk for ved Jesu død og oppstandelse, så skjedde det en FORANDRING av Guds løfter til jødene. De skulle ikke lenger bli tolket bokstavelig, men de angikk på frelsen i Jesus Kristus. Dette kalte de for "Kristus-transformasjonen". Dette er en grunnfalsk teologi. (Se min bok: Guds løfter til Israel. Kapittel: Kirken og Israel.)

   Professor Oskar Skarsaune gir uttrykk for dette synet i sitt hefte: Endetid. Hvordan forstå Bibelens endetidsprofetier? Dette heftet er så dårlig skrevet at det ikke burde ha vært gitt ut.

   Denne teologien lever fortsatt i beste velgående i våre kirker og på våre teologiske skoler- dessverre. Kirken har fortsatt en meget liten forståelse av det som skjer med jødene i dag og med Guds planer med jødene. Gud fører dem tilbake til landet, Eretz Israel, for at Jesus selv skal komme tilbake og opprette Riket for dem.

   Hva som gjelder dette, har vi mye å lære av de gamle rabbinerne. Vi bør i mye større grad lese og studere deres Skrifter. Dersom vi i tillegg til dette har Bibel-kunnskaper, så kan vi etter hvert komme fram til en vurdering, som er tilnærmet lik med sannheten. Hele sannheten er det ingen av oss som greier å få tak i. Den ser vi først når det profetiske ordet har gått i oppfyllelse.

De gamle rabbinerne av Elias-skolen regnet med et tidsskjema på 7 dager, der hver dag var på 1000 år. De regnet med følgende tidsperioder i frelseshistorien:

1.)   De 2000 første årene etter skapelsen var det KAOS.

2.)   De neste 2000 årene var det Torahens tid. (Vi må huske på at ordet "Torah" ikke betyr "lov", men "undervisning", "lære" eller "instruksjon".) Dette var tiden fra Abraham og til døperen Johannes og Jesus.

3.)   De neste 2000 årene var tiden for "Messias sine dager". Det var tiden fra døperen Johannes og Jesus og fram til vår tid. Rabbinerne kalte denne tiden for "jemoth ha Masiach".

4.)   Det siste 1000 året ble kalt for "Den kommende verden" eller "Den messianske tidsalderen". I forkant av denne tidsperioden lå det en oppstandelse av de rettferdige, som skulle bli medlemmer av Guds-riket.

   De kalte denne tidsperioden for "olam ha ba" i motsetning til den verden som er nå "olam ha zeh". I den siste tidsperioden var det bare Messias som var opphøyet, på grunn av at han da hadde beseiret sine fiender fullt ut.

  Hva som gjelder de "kommende tidsaldere", så uttalte ikke rabbinerne seg  særlig mye om dem. Tanach befatter seg heller ikke med disse. Det, som vi ikke har kunnskaper om, bør vi heller ikke behandle. Det skjulte hører Herren til, men det åpenbare er for oss. (5.Mos.29,29.)

   Rabbineren av Elias-skolen begrunnet dette tidsskjemaet på flere måter. Vi skal ta med 3 av dem:

1.)  På samme måten som Gud brukte 6 dager på å skape verden og kvilte på den 7.dagen, slik skulle verden ha strid og kamp i 6000 år. Det siste årtusenet skulle være en kvileperiode for hele menneskeheten. "Altså står det en sabbatshelg tilbake for Guds folk." (Hebr.4,9.)

2.)  Rabbinerne mente at de fant igjen dette tidskjemaet i    

1.Mos. 1,1, hvor det står på hebraisk: "Bereshit bara elohim et hashamyim va ha eretz." På norsk blir dette: "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden."

De begrunnet dette med følgende forhold:

a)     Den første bokstaven i det hebraiske alfabetet "alef" er brukt 6 ganger i dette verset.

b)    Dette Bibel-verset består videre av 7 ord, og de står for 7000 år.

 

3.)  Rabbiner Moss Ben Nachman (1194-1270), som også ble kalt for Ramban, sa at hver dag i skapelsesuken på 7 dager representerte 1000 år. (Se mine bøker: Jesu Gjenkomst. Bind 4. Kapittel: Jødenes Messias er allerede kommet. og min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Rabbinerne delte opp frelseshistorien i 4 epoker.)

   I følge dette tidsskjemaet så begynte "Messias sine dager" ved Messias (Jesu) første komme. Dette blir også kalt for "DE SISTE DAGER". Det er de TO SISTE DAGENE før den 7.dagen. Dette gjenspeiler seg også i det som står i Brevet til Hebreerne 1,1, hvor det står: "Etter at Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene gjennom profetene, så har han i disse SISTE DAGER talt til oss ved Sønnen."

   Dette tidsskjemaet finner vi også igjen i den fortolkningen som mange rabbinere hadde (har) av Ruts bok, kapittel 2,14, hvor det står: "Da tiden var kommet til å holde måltid, sa Boas til henne (Rut): Kom hit og et av brødet og dypp ditt stykke i vinedikken. Så satte hun seg ved siden av høstfolkene, og han rakte henne ristet korn, og hun åt og ble mett, og enda hadde hun til overs."

Dette blir fortolket av rabbinerne på følgende måte i Midrash Rut:

a)     "kom hit" betyr "kom hit nær til kongedømmet." Det er det messianske kongedømmet.

b)    "et av brødet" betyr "et av kongedømmets brød" (Det er vanlig brød, og det symboliserer Messias. "Å ete av" betyr "å tilegne seg." Egen kommentar.)

c)     "dyp ditt stykke i vinedikken" referer seg til "lidelser og onde gjerninger." (Det er Messias sine lidelser på korset på grunn av all verdens synd. Egen kommentar.)

d)    "Så satte hun se ved siden av høstfolkene" betyr "at kongedømmet ble tatt fra ham (Messias) for en tid. (Dette er Messias sine dager, slik som de ble. Min kommentar.)

e)     "og han rakte henne ristet korn" betyr "han vil få igjen sitt kongedømme." Dette vil skje ved Messias (Jesu) gjenkomst. Egen kommentar.)

f)      "og hun åt" betyr "at den som spiser av brødet i denne verden eller i denne tidsalderen." (Den som tilegner seg Guds ord i denne tidsalderen. Egen kommentar.)

g)     "og ble mett" betyr "at den vil også ete av brødet i Den messianske tidsalderen." (Det er det samme som "Messias sine dager", men de ble for jødene utsatt med 2000 år. Egen kommentar.)

h)     "og enda hadde hun til overs" betyr "at den vil spise av brødet i den kommende verden." (Det er Riket for Israel. Egen kommentar.)

   Vi ser at det er en sammenheng her. Det er bare de som har trodd på jødenes Messias, som er Jesus fra Nasaret, i sin egen tidsalder, som får del i Den kommende tidsalderen. (Se Risto Santalas bok: The Midrash of the Messiah. Se også min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Ruts bok peker på Messias to komme.)

   Tiden fra Jesus første komme blir også kalt for "endetiden" eller den "siste tiden". Endetiden er altså begynt, men den ble UTVIDET MED 2000 år. Dette er kirkens tid. Jødene kalte denne tiden for "Messias sine dager". Det ble også "Messias sine dager", men de ble på en HELT ANNEN MÅTE enn det som jødene hadde tenkt seg. På grunn av jødenes ulydighet så fikk vi ikke "Messias sine dager", men vi fikk kirkens tid.

   I dette tidsrommet på 2000 år ligger DEN STORE HEMMLIGHETEN, som jødene ikke kjente til, og det er DEN KRISTNE MENIGHET med sine mange ordninger. Den skiller seg ut fra Rikets periode på en rekke områder.

   I studiet av Bibelen er det HELT NØDVENDIG at vi deler opp frelses-historien i tidsperioder- slik som rabbinerne gjorde det. Dersom vi ikke gjør det, vil det ene Bibel-ordet komme til å stå i motsetning til det andre.

Jeg for min del operer med følgende tidsperioder:

a)     Uskyldighetens tidsperiode.

b)    Samvittghetens tidsperiode.

c)     Perioden for menneskelig styre.

d)    Løftenes tidsperiode.

e)     Sinai-paktens periode.

f)      Perioden for Rikets nærhet. Den varte fra døperen Johannes og til Paulus. (I tiden fram til Jerusalems ødeleggelse ble både Riket for Israel og Paulus sitt budskap forkynt. Se mine artikler: Samarbeidet mellom Paulus og Peter og Den kristne menighet begynte ikke ved avslutningen av Apostlenes Gjerninger.)

g)     Den frie nådens tidsperiode. Den varer fra Paulus og til den kristne menighets bortrykkelse.

h)     Perioden for Riket for Israel eller 1000 års-riket.

Da Jesus kom første gangen, kom han ikke for å opprette den kristne kirken, men han kom for å opprette Riket for Israel eller 1000 års-riket.  

           Både døperen Johannes, Jesus og apostlene forkynte dette Riket- både i Israel og for jødene i diasporaen. Da de fleste av jødene ikke ville ta imot verken Jesus eller tilbudet om opprettelsen av Riket, kom dommen over jødene i år 70 etter Messias. Templet i Jerusalem ble helt ødelagt, og byen Jerusalem ble  delvis ødelagt.

   Hva som gjelder Guds planer med kirken, så ble dette ikke forkynt verken av Johannes, Jesus eller apostlene. De forkynte tilbudet om opprettelsen av Riket både til jødene og til de messianske menighetene i Israel og i diasporaen. Senere ble deres forkynnelse skrevet ned i de 4 evangeliene, i første del av Apostlenes Gjerninger og i de jødiske Skriftene.

   De jødiske Skriftene i N.T. er alle Skriftene der med unntak av Paulus sine brever 13 brever til den kristne menigheten. Paulus skrev også et brev til den messianske menigheten, og det er Brevet til Hebreerne. Hva som angår Apostlenes Gjerninger, så beskriver kapitlene 1-12 Peter og apostlenes virksomhet og den messianske jødedommen, og kapitlene 13-28 beskriver Paulus virksomhet og den kristne menigheten.

   Mens evangeliene beskriver Jesu FØRSTE TILBUD til jødene om opprettelsen av Riket for dem, så representerer de jødiske Skriftene et NYTT TILBUD ovenfor jødene om at Jesus kunne komme tilbake og opprette Riket for dem. (Se Lukas 13, 6-9.)

   Da jødene ikke ville ta imot dette tilbudet, så reiste Gud opp sin værste motstander, Paulus. Han fikk etter hvert vite HEMMELIGHETEN med den kristne menighet, som er Jesu legeme. Den kristne kirken begynner ikke på pinsefestens dag, som mange hevder, men den begynte med Paulus sin omvendelse utenfor Damaskus.

   Mens døperen Johannes, Jesu og apostlenes forkynnelse angår et JORDISK RIKE eller et JORDISK KONGEDØMME, så angår Paulus sin forkynnelse et HIMMELSK RIKE.

   Vi kan også si at mens det frelste Israel samt de troende proselyttene utgjør medlemmene av dette Riket, så utgjør den kristne forsamlingen medlemmene i himmelen. Disse to rikene må ikke blandes sammen. Heller ikke det teologiske innholdet i disse to forsamlingene. Det er først på den nye jord at disse to forsamlingene skal forenes i en stor frelsesforsamling i det nye Jerusalem, som også er Guds bolig. "at han i frelseshusholdningen som hører tidenes fylde til, kan samle alt i ett i Kristus, både det som er i himmelen, og det som er på orden- i ham." (Ef.1,10.) (Den nye King-James Bibelen.)

   Dette betyr at vi har TO EVANGELIER i N.T, og det er Rikets evangelium og kirkens evangelium. Disse to må ikke blandes sammen. De er forskjellig på følgende områder:

a)     Rikets evangelium uttar mennesker til Riket for Israel. Kirkens evangelium uttar mennesker til himmelen.

b)    Rikets evangelium er basert på Jesu forsoning, men det er også basert på den jødiske Torahen. Det gir uttrykk for den BETINGEDE NÅDEN. Den som ville få del i dette Riket, må bøye seg for både JESU KRAV og JESU NÅDE. Dette gjelder også de jødiske brevene, som er skrevet etter Jesu forsoning.

   Kirkens evangelium er basert på Jesu forsoning, men det er ikke knyttet til den jødiske Torah i den samme grad som Rikets evangelium er det. På apostelmøtet i Jerusalem i år 49 (50) bestemte Den Hellige Ånd, apostelene og Paulus at hedningene ikke behøvde å holde Mose Torah, for å bli frelst. Det gir uttrykk for den FRIE NÅDEN.

   Dette betyr ikke at det er to forskjellige frelsesveier for jøder og hedninger i den inneværende tidsperioden, men det betyr at N.T. beskriver to forskjellige evangelier.

   I N.T. må vi også regne med TO TORAHER, og det er:

a)     RIKETS TORAH, som er det samme som Jesu undervisning, som igjen er basert på Mose Torah.

b)    DEN KRISTNE MENIGHETS TORAH, som er basert på Paulus sin undervisning.

   I og med at mange teologer og Bibel-granskere ikke forstår og ser dette, så blir disse to evangeliene blandet sammen i forkynnelsen til et evangelium som ikke er noe evangelium, for det har tatt opp i seg elementer som hører med til to forskjellige tidsperioder. Den jødiske Torahen blir blandet sammen med Paulus sin forkynnelse om den frie nåden.

 ORDENE "OLAM" OG "AION" ER GALT OVERSATT I VÅRE BIBLER.

 Det første ordet er hebraisk, mens det andre ordet er gresk. De er blitt oversatt i våre Bibler med "evighet" eller "verden". Dette er en HELT GAL OVERSETTELSE av disse ordene. Den skaper både FORVIRRING og FRUSTRASJON for de som leser Bibelen. De skal oversettes med "TIDSALDER".

   Det hebraiske språket hadde opprinnelig ikke noe ord som kunne oversettes med "evighet" i forhold til tiden. Tiden ble ikke sett på i forhold til evigheten, men den ble sett på i forhold til andre tidsperioder eller andre tider. Når det profetiske innholdet, som tilhørte en tidsperiode, var oppfylt, fikk man TIDSALDERENS ENDE og ikke EVIGHETENS ENDE. Etter den tid oppstod en ny tidsperiode.

   På gresk blir dette uttrykt med uttrykket "eis ton aiona". Det betyr ikke "i evighet", men det betyr "INN I TIDEN". Dette kan være en lang eller en kort tid, men aldri en evig tid.

   Denne ukorrekte oversettelsen av ordene "olam" og "aion" skyldes innflytelse av greske og hellenistiske tanker. I den greske og hellenistiske tankegangen var "verden" eller "tidsperiodene" sett på som noe negativt, som stengte en ute fra Guds rike. Guds rike kunne aldri bli opprettet på denne jorden, men det kunne bare bli opprettet etter døden i evigheten. De tingene som var her på jorden, var bare avbilder av de himmelske tingene, og det som menneskene omgav seg med, var mindreverdig i forhold til det som evigheten kunne tilby.

   Menneskelivet ble sett på som noe negativt, som ikke kunne måle seg med det som Gud hadde å tilby i sin himmel i evigheten. Kroppen var en fengsel som holdt sjelen i fengsel. Den lengtet etter å forlate kroppen, for å få del i evigheten. Ordet "evigheten" ble dermed et religiøst begrep.

   Vi ser at disse vurderingene ikke stemmer med den hebraiske tankegangen. I denne vurderingen er kroppen og jordelivet sett på som positive ting. En skal glede seg over og nyte det som Gud har skapt.

   Guds-riket skal også opprettes på denne jorden, og det er "den kommende verden", som rabbinerne kalte den, eller som Jesus, DEN STØRSTE AV ALLE RABBINERE, kalte for "himlenes- eller Guds rike". Apostlene brukte de samme benevnelsene som Jesus. I tillegg til det kalte de dette riket for "Riket for Israel". (Ap.gj.1,6.)

   Vi ser at den ukorrekte oversettelsen av disse ordene ikke har noe med Guds planer og vurderinger å gjøre, men den er inspirert av denne verdens fyrste, som er interessert i å forpurre Guds planer og så forvirring om innholdet i Guds planer med Israel og med verden.

   Denne ukorrekte oversettelsen av ordet "olam" går helt tilbake til ca 200 år før Messias. De 70 jødiske rabbinerne i Alexandria som oversatte Tanach til gresk, oversatte dette ordet på en gal måte. De oversatte det med ordet "evighet". De burde ha oversatt ordet med "tidsalder".

   Jeg siterer fra Thorleif Bomans bok: Jødenes Messias. Grekernes Kristus. s. 19: "Da de jødiske tenkere i senjødedommen (200 før til 135 etter Messias) møtte gresk filosofi og så seg tvunget til å finne et ord for "universet", kalte de det "olam", grenseløs tid, tid som vi ikke ser begynnelsen eller enden på, med den samme innholdsfylde som vårt verdensrom har." (Se mitt foredrag: Kunnskap om jødedommen og bibelsk fortolkning. Del 1.)

   De burde ikke ha brukt ordet "olam" på denne måten, for det hadde allerede sin betydning, og det var "tidsalder". På denne måten oppstod det en stor forvirring på det teologiske området.

   I Bibelsk Oppslagsbok står det følgende om dette: "Ordet "evig" brukes i vår svenske bibeloversettelse dels for å gjengi det hebraiske "olam", dels for å gjengi det greske "aion"… Ingen av disse begrepene gjengir det abstrakte begrepet "evighet".

   Den norske teologen Carl Fredrik Wisløff har sagt følgende om dette i sin bok: Jeg vet på hvem jeg tror: "Bibelen taler ikke om tid og evighet, men derimot om tid og tidsperioder."

   Arnold G. Fruchtenbaum, som selv er jøde og en anerkjent Bibel-gransker, sier følgende om dette ordet i sin bok: Israelogy. The Mising Link in Systematic Thelogy s. 655-656: " Klassisik hebraisk har ikke noe ord som betyr evig. Den hebraiske form for ALLTID (olam), som BDB (et hebraisk-engelsk leksikon over G.T.) konstaterer, betyr LANG VARIGHET, FORTID eller FRAMTID. De hebraisk formene betyr ikke noe mer enn til ENDEN AV EN TIDSPERIODE. Hva denne tidsperioden går ut på, må bli bestemt av sammenhengen eller lignende utsagn.

   I klassisk hebraisk betydde disse ordene aldri, eller de innebar aldri betydningen av evighet, men de hadde en TIDSBEGRENSNING. Tidsperioden kunne være til slutten av en manns liv, eller en tidsalder, men ikke for alltid i betydningen evighet."

   Når skal teologene og Bibel-oversetterne begynne å forstå dette, slik at de kan oversette dette ordet korrekt, slik at de som leser Bibelen kan få en riktig forståelse av det som står der. Det er en KATASTROFE og EN SKANDALE (gr.skandalon) at dette ordet ikke er blitt korrekt oversatt.

  Dersom dette ordet hadde blitt korrekt oversatt, så hadde innholdet i store deler av Bibelen fått en helt ANNEN BETYDNING. Når dette ordet blir ukorrekt oversatt, så svekker det i høy grad Guds planer med Israel og Riket for Israel. I de jødiske Skriftene i N.T.,  peker dette ordet på Riket for Israel og holder det fram som en viktig del av det som ligger i det store begrepet Guds rike.  

  Hovedbetydningen av dette ordet gjennom hele Bibelen er 1000 års-riket. Beskrivelsene av dette Riket begynner tidlig i Tanach og strekker seg uforandret inn i N.T. I Paulus sin forkynnelse betyr ordet det samme, men det går da på andre forhold enn akkurat Riket for Israel. I Johannes Åpenbaring, som er en beskrivelse av framtidige hendelser, blir det ført videre i en jødisk sammenheng.

   Vi skal i det følgende bare ta med noen få eksempler på en riktig oversettelse av dette ordet:

1.) "og da han (Jesus) så et fikentre (som er et bilde på Israel), gikk han bort til det, men fant ikke noe på det uten bare blad. Da sa han til det: Aldri I TIDSALDEREN skal det mer vokse frukt på deg. Og straks visnet fikentreet." (Mat.21,19.)

  I de vanlige Bibel-oversettelsene blir dette oversatt som følgende: "Aldri i evighet skal det mer vokse frukt på deg." Vi ser selv hvor gal denne oversettelsen er. Det er ikke sant at det aldri mer skal vokse frukt på Israel. I 1000 års-riket skal det derimot vokse mye frukt både i, på og med Israel.

2.) "og lære dem og holde alt som jeg har befalt dere, og se jeg er med dere inntil tidsalderens endetid." (Mat.28,20.)

   Dette uttrykket blir oversatt med "verdens ende". Dette blir også galt. Det er ikke verden i betydningen "kosmos" som da får en ende, men det er Rikets tid som da får en ende.

3.) "og jeg gir dem tidsalderlig liv, og de skal aldri fortapes i tidsalderen, og ingen skal rive dem ut av min hånd." (Joh.10,28.)

   Disse tidsuttrykkene blir oversatt med de diffuse ordene "evig liv" og "evighet". De betyr at de som tror på Jesus skal få tidsalderlig liv, og at de ikke skal gå fortapt for tidsalderen, som er Riket for Israel eller Den kommende verden, som rabbinerne talte om. (Dette forholdet har jeg skrevet om i mange av mine bøker. Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Betydningen av ordene "olam" og "aion".)

 

ORDET "TORAH" ER GALT OVERSATT I VÅRE BIBLER.

 

Selve ordet "torah" betyr ikke "lov", men det betyr "lære", "instruksjon" eller "undervisning". Dette er den opprinnelige betydningen av dette ordet. Det som var "lære", ble gjort til "lov". Vi forstår umiddelbart hvor galt dette blir.

   Det jødiske ordet "torah" blir både brukt om de 10 bud, de 5 Mose-bøkene og hele Tanach. (Se min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Den Jødiske Torah.)

   Den jødiske Bibelen eller Tanach er inndelt i Mose Torah, profetene og Skriftene. Disse ble først samlet som en kanon på synoden i Jamnia i år 90 etter Messias, men til tross for det så eksisterte de forskjellige delene av den jødiske Torah lenge før den tid. Moses var den første som skrev. Han forfattet de 5 Mose-bøkene. Han levde på 1500-tallet før Messias.

   Som en kuriositet kan vi nevne at Daniels bok ikke var tatt med i den opprinnelige jødiske kanonen.

   De jødiske Skriftene var korrekte hva som gjelder både forståelse, åndelig innhold og oversettelser helt inntil ca. 300 før Messias. Da begynte den greske og hellenistiske kulturen å gjøre seg gjeldende i Israel. De opprinnelige manuskriptene er dessverre gått tapt, så vi må nøye oss med avskriftene.

   Ca. år 200 før Messias ble den jødiske Bibelen oversatt av helleniserte jøder i Alexandria. De oversatt den til gresk. Denne Bibel-oversettelsen ble kalt for "Septuaginta", som betyr "De Syttis Oversettelse".

   Disse jødene var inspirert av den greske og den hellinistiske måten å tenke på. Deres Bibel-oversettelse var en kombinasjon av parafrase (omskrivning.), fortolkning og oversettelse. Den kan i så måte bli betraktet som en Targum, som også var komponert på samme måten.

   Septuaginta er ingen god oversettelse. De som oversatte Tanach til gresk, oversatte den på en mekanisk måte uten å ta hensyn til særegenhetene i det hebraiske språket. En som forstår hebraisk, kan godt lese Septuaginta, men for en som bare forstår gresk, blir mye av innholdet i denne oversettelsen uforståelig, for det er oversatt på en mekanisk måte. De som oversatte Tanach til gresk, hadde dårlig kjennskap til det hebraiske språket, og det til tross for at de i utgangspunktet var jøder.

   De 70 jødiske rabbinerne som "oversatte" Septuaginta, la inn greske og hellenistiske tanker i denne. Dette gjaldt også forståelsen av ordet "torah". De oversatte dette ordet, ikke lenger med "undervisning", men med "lov".

   Bakgrunnen for dette var det forholdet at i det greske riket, som var et stort imperium, var det mange lover. Den som holdt lovene, fikk leve i fred og ha gode dager. Den som brøt lovene, fikk sin straff og ble ekskludert fra det greske riket.

   De 70 jødiske rabbinerne og andre jøder begynte å tenke det samme om Mose Torah. Dersom menneskene ikke holdt lovene i Mose Torah, så fikk de ikke del i Guds Rike. Mose Torah bestod både av lover og av annet innhold. Det kan være historiske hendelser og profetiske utsagn.

Dette førte til to meget uheldige forhold:

a)     De oversatte ordet "torah" med "lov".

b)    De begynte å utvikle et lov-system rundt Mose Torah, som etter hvert førte til et rent SLAVERI for det jødiske folket. De bygde et gjerde rundt Mose Torah, som ingen greidde å etterleve. Jeg siterer det som Peter sa om lovene i den jødiske Torah på apostelmøtet i Jerusalem år 49: "Hvorfor frister dere nå Gud ved å legge et åk på disiplenes nakke, som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære?" (Ap-gj.15,10.)

   Farieeseerne på Jesu tid var i høy grad aktive i å forstå Torahen som lov. De fortsatte dette fatale arbeidet i Mishnah og Gemara, som ble ferdig henholdsvis 200 og 400-500 etter Messias. Disse to verkene ble til Talmud.

   De 70 jødiske rabbinerne burde ikke oversatt ordet "torah" med "lov", men de burde oversatt det med det greske ordet "didaskalia", som betyr "lære" eller "undervisning". Det er synonymt med det hebraiske ordet "torah".

   Etter at nådetiden var ute for jødene, NÅR DET GJALT OPRETTELSEN AV Riket for Israel, så tok kirken over den rollen som jødene hadde hatt, som Guds OFFISIELLE folk på jorden. Den førte videre den ukorrekte forståelsen av ordet "torah".

Dette har ført til følgende uheldige forhold:

a)     I og med at Guds torah ble betraktet som lov, ble nådeaspektet ved Gud svekket. Gud ble ikke lenger en nådig Gud, men en streng og dømmende Gud. Den som ikke greidde å etterleve lovene i Torahen, fikk ikke del i Guds rike.

b)    Det har satt et skille mellom Gud og Jesus. Man mente at Gud var den strenge og ubarmhjertige Gud, som ikke hadde kjærlighet til menneskene, mens Jesus var den milde og nådige Gud, som elsket menneskene.

Som vi alle forstår, er dette er galt bilde av Gud. Dersom det er noe som kjennetegner Gud, så er det barmhjertighet, trofasthet og nåde. Han har gjort alt som var mulig å gjøre, for å frelse menneskene i alle tidsperiodene.

c)     Dette har også ført til at mange har forkastet Tanach og jødedommen. Det var for eksempel tilfelle med Markion og hans tilhengere. Han levde i det første hundreåret etter Messias. Han forkastet hele Tanach og store deler av N.T. Han ville ha en Bibel som bare bestod av Evangeliet etter Lukas og 10 av Paulus sine brever. Han følte det slik at både Tanach og mange av Skriftene i N.T. skygget for Paulus sin lære om den frie nåden.

Både den katolske og den protestantiske kirken har oppretthold dette ukorrekte bildet av Gud og av Torahen. Det er ingen uoverenstemmelse mellom Guds lov og nåden. De omhandler forskjellige områder av Guds forhold til menneskene. De står ikke i motsetning til hverandre, men de utfylle hverandre. Guds lov kan ikke frelse et menneske, men det kan Guds nåde. Disse to begrepene er komplementære. Det vil si at de utfyller hverandre.

   Våre Bibler og Bibel-kommentarer må bli underlagt en GEDIGEN REVISJON. Det gjelder ordet "torah", som vi har behandlet ovenfor, og det gjelder også mange andre forhold. Vi må tilbake til selve utgangspunktet, som er de opprinnelige hebraiske tankene og vurderingene. Vi må tilbake til våre røtter.

   Dette forholdet har også ført til at mange jøder har tatt avstand fra vår forståelse av Bibelen, som er gal og forvirrende på en rekke områder. Dette har blant annet ført til at vi har vært med på å skjule Jesus for jødene. Det bildet, som vi har skapt av Jesus, er på mange måter en KARIKATUR av Mannen fra Nasaret. Vi har ikke forstått verken hans person eller hans undervisning. (Se min bok: Kristendommens Jødiske røtter: Kapittel: Forandring av Innholdet av Guds Torah.)

   Hyman G. Enelow (1877-1934) har uttalt følgende om dette: "Men når Mesteren fra Nasaret en dag oppstår fra KRISTOLOGIENS KAOS og framtrer i sin herlighet, da vil jøder og kristne møtes omkring hans inspirerende lære, og en ren og enkel jødeom vil bli til." (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4. Kapittel: Jødiske Bibelforskeres syn på Jesus og Paulus.)

 

ORDENE "ERETZ" OG "GE" ER OFTE GALT OVERSATT I VÅRE BIBLER.

 

   Det første ordet er hebraisk, og det andre ordet er gresk. Begge ordene betyr både "landet" og "jorden". (De kan også bety andre forhold, men det skal vi ikke ta opp her.) Dette går da på "landet Israel", som blir benevnt som "Eretz Israel". Ordet "jorden" vil da stå i motsetning til landet Israel og bety "de øvrige hedningenasjonene".

   Disse to ordene kan bety det samme, men de blir ofte galt oversatt i Bibelen, og særlig gjelder det det greske ordet "ge", som er brukt i N.T.

   Vi skal ta med et eksempel fra Tanach, hvor ordet "eretz" ikke skal oversettes med "jorden", men med "landet Israel". "Jeg vil hjemsøke JORDEN for dens ondskap og de ugudelige for deres misgjerning, og jeg vil gjøre ende på de overmodiges stolthet og kue voldsmenns tross." (Es.13,11.)

   Den sammenhengen som dette ordet står i, viser at dette gjelder ikke "jorden", men det gjelder "landet Israel" (hebr. ha eretz.) Sammenhengen som dette står i, viser at dette er en riktig vurdering.

   Når vi kommer til N.T, så blir det greske ordet "ge" brukt for både "landet Israel" og "jorden" i betydningen "verden", men dette ordet er dessverre galt oversatt på en rekke steder. Dette er gjort for å svekke Guds forhold og tilknytning til Israel, og for å svekke Guds planer med og løfter til Israel.

   Det er den såkalte "erstatningsteologien" som får ta skylden for dette. Mange teologer og Bibel-oversettere har ment at Gud ikke lenger handler med jødene. De løftene som de har fått av Gud, skal ikke bli realisert, men de er overtatt av kirken. Dette er uttrykk for den STØRSTE HOVMODIGHET, som Gud kommer til å straffe en dag.

   Grekerne kalte dette for "hybris". Dette ordet gav uttrykk for et overmot og en hovmodighet som deres guder måtte straffe dem for, dersom de gikk utenom de grensene som deres guder hadde satt for livsførsel og handling. (Da Alexander den store kom til Indus med sine soldater, så nektet de å følge ham over elven, for å fortsette erobringene østover. De mente at dette var et overmot, som måtte bli straffet av gudene. Soldatene tvang Alexander den Store til å avbryte sitt hærtog og vende hjemover igjen. Dette ble også hans og deres undergang.)

  Da Jesus kom første gangen, kom han med to tilbud til det jødiske folket, og det var:

a)     Han skulle sone deres og hele verdens synd.

b)    Han skulle opprette Riket for dem.

Dette tilbudet om opprettelsen av Riket ble svekket etter som jødene ikke ville anerkjenne verken Jesu eller apostlenes forkynnelse. Nådetiden for jøden tok slutt, etter at den hadde blitt stadig svekket ved jødenes avvisning av tilbudet om opprettelsen av Riket. I året 70 kom Guds dom over jødene. (Se min artikkel: Den kristne menighet begynte ikke ved avslutningen av Apostlenes Gjerninger.)

  Vi skal i det følgende henvise til en del Skrift-steder fra N.T. der dette ordet er galt oversatt. (I parantes gjør vi oppmerksom på at de synoptiske evangeliene mest sannsynlig er skrevet på hebraisk. Dette kan også gjelde samtlige av de jødiske Skriftene, da disse er skrevet til hebreerne eller jødene.)

   Da Jesus brukte dette ordet, så brukte han naturligvis det hebraiske ordet "eretz", når han uttalte seg om "landet Israel". Det greske ordet "ge" er en oversettelse av det hebraiske ordet.

   "Salige er de saktmodige (det kan også oversettes med "gavmilde), for de skal arve JORDEN." (Mat.5,5.) Det er ikke "jorden" disse skal arve, men det er "landet Israel".

   Våre teologer og Bibel-oversettere har ment at de skal arve "den nye jorden", men det er galt. Bergprekenen angår ikke kirken, men den angår jødene og Riket for Israel. Bergprekenen er selve GRUNNLOVEN  i Riket for Israel.

   Vestens teologi har nesten ingen forståelse for Guds planer med og løfter til Israel, for den har selv skåret av den frelses-historiske grenen, som den selv sitter på, og som er innpodet i det gode jødiske oljetreet (Rom.11.)

   "Dere er JORDENS salt,…" (Mat.5,13.) De messianske jødene var ikke "jordens salt", men de var det åndelige saltet i landet Israel. Det er ikke snakk om kirken her, men det er snakk om de messsianske jødene i Israel på Jesu tid.

   "komme ditt Rike (stadig mer), skje din vilje, som i himmelen, så og på JORDEN". (Mat.6,10.) Det er ikke på jorden at Guds vilje skal skje, men det er i Israel. Når Guds vilje er etablert i Israel, skal den etableres ut over den hele jord.

   "Fadervåret" er en jødisk bønn som angår jødene. De angår jødene på Jesu tid og den angår jødene i trengselstiden. Når vi kristne ber "Fadervåret", så vet vi ikke hvilken bønn vi ber. Vi vet heller ikke hva den inneholder. Vi bare ramser den opp. Dette blir en tom bønn for oss, og den gir oss ingen velsignelse. (Se min bok: Matteus Evangelium. Jesu Liv og Lære. Det er både en Bibel-kommentar og en sammenligning mellom Jesu og Paulus sin undervisning.)

   "Og jeg vil gi deg (Peter) nøklene til Himlenes Rike, og det du binder på JORDEN skal være bundet i himmelen, og det du løser på JORDEN, skal være løst i himmelen." (Mat.16,19.)

  Disse nøklene skal ikke brukes på jorden, men de skal brukes i Israel. Israel er utgangspunktet for Guds planer med hele verden, men først må Guds planer bli etablert i Israel.

   "Og da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle JORDENS SLEKTER jamre seg, og de skal se Menneskesønnen komme i himmelens skyer med kraft og megen herlighet." (Mat.24,30.  

   Det er ikke alle jordens slekter som skal jamre seg, når Jesus kommer tilbake, men det er alle slektene eller stammene i Israel. (Se Daniel 7,13 og Sakarias 12,10-14.)

   Det er av den største viktighet å forstå til hvem de forskjellige Skriftene i Bibelen er skrevet. (2.Tim.2,15.) Det er bare Paulus sin brever med unntak av Brevet til Hebreerne som angår kirken. De øvrige Skriftene i både Tanach og N.T. er skrevet til jødene og angår Guds forhold til jødene. Vi hedningene får ved Guds nåde lov til å være jødenes medarvinger og medborgere- ikke i stedet for dem- men sammen med dem. (Ef.2-3.)

   Mange av oss kristne har gjort akkurat det som Paulus har sagt at vi ikke skal gjøre- nemlig å rose seg mot Guds Israel, som er det gode jødiske oljetreet. (Se Brevet til Romerne, kap.11.)

 

JØDEDOMMEN GIR OSS DEN RETTE KUNNSKAPEN OM VANNDÅPEN.

 

 

 

  Vi vet at det er forskjellige vurderinger angående vanndåpen innenfor den kristne kirken. Vi har følgende hovedsyn:

a)     Den katolske kirken har barnedåpen. Den mener at dåpen tar bort arvesynden og virker gjenfødelse.

b)    Den lutherske kirken har barnedåpen. Den mener at dåpen virker gjenfødelse.

c)     Den reformerte kirken har voksendåp. Den mener at dåpen ikke gir gjenfødelse. Den er et gjensvar fra den enkelte om at man er blitt et Guds barn, eller den er en pakt mellom Gud og den enkelte. (1.Pet.3,21.)

   I stedet for å samle Guds folk, har vanndåpen vært med på å splitte de troende i den grad at de ikke har kunnet ha åndelig fellesskap med hverandre.

   Når vi går tilbake til jødedommen, så kjente den både til barne- og voksendåpen. De hedningene som ville slutte seg til jødedommen, måtte ta dåpen, men dåpen ble ikke sett på som et middel til gjenfødelse. Den var et ytre middel til å bli renset fra hedenskapet.

    I jødedommen var vannet ett av de viktigste renselsesmidlene. Vannet ble brukt i en rekke tilfeller, for å rense et menneske fra spesielle synder.

   Når jødene skulle delta i Guds-tjenesten i templet eller synagogen, måtte de også rense seg. De tok et vannbad (hebr.mikvah).

   Da døperen Johannes kom, så kanaliserte han jødenes frelse gjennom vanndåpen. "og de ble døpt av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder. (Mat.3,6.)

   Mange jøder mente at vanndåpen gav syndenes forlatelse for de syndene som hadde med legemet å gjøre (kjødets urenhet), men det gjorde den ikke. Den var bare et ytre tegn på at Gud kunne Gud gi syndenes forlatelse til et menneske.

   I tillegg til vanndåpen måtte også jødene omvende seg og angre sine synder. Det ble med andre ord stilt krav til jødene, for å få syndenes forlatelse. (Selve ordet "forlatelse" er på gresk "afesin". Det betyr "bortsendelse". Jeg elsker dette ordet.)

   Jesus og Peter forkynte det samme som døperen Johannes at vanndåpen var nødvendig for å få del i frelsen og i Den Hellige Ånd- når den var kommet. (Mat.28,18-20 og Ap.gj.2,38.)

   Da Paulus kom, døpte han også jøder og hedninger i den første tiden av sin virksomhet, men da han kom til Korint i år 51 etter Messias, så fikk han beskjed fra Gud om at han ikke skulle døpe mer. Gud hadde ikke utsendt ham for å døpe, men for å forkynne Kristi kors, som er forsoningen. (1.Kor.1,17-18.)

   Vi synes at dette er merkelig, og særlig når vi ser det på bakgrunn av de forskjellige misjonsbefalingene, som Jesus gav, men svaret på dette er ganske enkelt at Paulus representerte EN HELT ANNEN TIDSPERIODE enn det som Johannes, Jesus og apostlene stod for. Han representerte kirkens tid.

   Når vi leser N.T. må vi være oppmerksomme på to forhold, og dersom vi ikke gjør det, så blander vi tidsperiodene:

a)     Johannes, Jesus og apostlene forkynte frelsesprinsippene i Riket for Israel.

b)    Paulus forkynte frelsesprinsippene for den kristne kirken. Vi må lære oss å fordele Guds ord på en rett måte. (2.Tim.2,15.)

Dette betyr at vanndåpen ikke hører med til inneværende tidsperiode, som er den frie nådens tid. Vi er frelst av nåde ved tro og ikke av gjerninger. Vanndåpen blir betraktet som en gjerning. (Ef.2,8-9.)

   Vanndåpen hører med til de mange FORBILDENE på ham som skulle komme og ta bort synden ved sitt offer. Når selve BILDET var kommet, behøvdes ikke vanndåpen lenger.

   Vanndåpen er tatt bort for den kristne menigheten, men den gjelder fortsatt for Rikets periode, for den er bundet til jødedommen på en spesiell måte.

   Dessuten er Rikes tid en helt annen tidsperiode enn den kristne menighets tidsperiode.

   Hva kan jødedommen videre lære oss om vanndåpen? Jeg skal bare kort skissere dette:

a)     Den har ingen ting med GJENFØDELSE å gjøre, slik som deler av den kristne kirken lærer.

b)    Den har ingen ting med DØD, BEGRAVELSE og OPPSTANDELSE å gjøre, slik som deler av den kristne kirken lærer.

c)     Det gamle mennesket eller syndelegemet dør ikke i vanndåpen. Det dør derimot ved den nye fødsel.

I følge jødedommen har vanndåpen med RENSELSE å gjøre.

   De Skrift-stedene som Paulus brukte i Brevet til Romerne (6,3-4.) og Brevet til Kolossenserne (2,11-12), har ingen ting med vanndåpen å gjøre, men de beskriver GJENFØDELSEN.

   Når Paulus skrev i Brevet til Efeserne, sa han at de var bare en DÅP (Ef.4,5.), da tenkte han ikke på vanndåpen, men han tenkte på gjenfødelsens dåp.

   Det som skjer med oss når vi blir frelst, er at Den Hellige Ånd med DET SAMME døper oss inn i det kristne legemet (1.Kor.12,13.) Vi blir samtidig satt inn i himmelen sammen med Jesus. (Ef.1,3 og 2,6.) Vi behøver ikke noe tillegg i form av vanndåpen, for å bli frelst.

   Det er 3 faser i et menneskes omvendelse, og de skjer samtidig:

a)     Gjenfødelsen.

b)     Innsettelse inn i det kristne legemet.

c)      Innsettelse inn i himmelen.

  Hva som gjelder barna, så vil Gud ta seg av dem. De er Guds barn allerede fra unnfangelsen av, og de får lov til å være Guds barn helt til den tiden kommer, da de må ta et standpunkt for Gud. Jødene satte dette skille ved konfirmasjonen.

   Hva som gjelder den reformerte kirkens syn på dåpen, så bruker den det som står i 1.Pet.3,21, for å vise at dåpen er en god samvittighets pakt med Gud ved Jesu oppstandelse. Det ordet som her er oversatt med "pakt", er "eporotema". Det skal ikke oversettes med "pakt", men med ordene "bønn" eller "begjæring". Vi har et annet ord for "pakt" på gresk, og det er ordet "diatheke". Dette ordet er på hebraisk "berit".

   Den reformerte kirken kan derfor ikke bruke dette ordet som et bevis for sitt dåpssyn. Dessuten hører Peter sine brev med til de jødiske Skriftene, og innholdet i dem angår den messianske menigheten og ikke kirken.

   Vi må i det hele tatt være meget forsiktige når vi skal bruke tekster, som er skrevet til den messianske menigheten, på den kristne forsamlingen. Det er store muligheter for at vi tar feil, når vi gjør det.

 

 

 

JØDEDOMMEN GIR OSS DEN RETTE FORSTÅELSEN AV NATTVERDEN.

  

Det er også forskjellige vurderinger innenfor den kristne kirken om nattverden. Det er følgende syn på nattverden:

a)     Den katolske kirken mener at det skjer en TOTAL FORANDRING av brødet og vinen i nattverden, og at det ikke lenger er brød og vin, men at det UTELUKKENDE er Kristi legeme og blod. Dette kaller de for læren om "transsubstansiasjonen".

b)    Den lutherske kirken mener at brødet og vinene både er brød og vin på en og samme tid. De kaller dette for læren om "konsubstansiasjonen".

c)     Den reformerte kirken lærer at brødet og vinene bare er SYMBOLER på Jesu legeme og brød.

   Det er tre forskjellige syn på nattverden innenfor den kristne kirken, og ikke alle vurderingene kan være korrekt.

    På dette området kan også jødedommen hjelpe oss til å få et rett syn på nattverden. De jødiske festmåltidene behandles på følgende måter innenfor den jødiske litteraturen og innenfor jødedommen:

1.)   I Midrash Rut, som er en kommentar over Ruts bok, blir nattverden beskrevet på følgende måte: Den som eter kongedømmets brød i denne verden, vil både ete det i Messias sine dager og i den kommende verden. (Kommentar over Ruts Bok 2,14.)

Det "å ete dette brødet" har en DOBBEL BETYDNING. Det betyr både at "en eter det", og at "en tilegner seg det på en åndelig måte. Dette skjer ved tro.

  Det er med andre ord en sammenheng mellom det "å ete dette brødet" i denne verden og det "å ete det" på et senere tidspunkt.

    Midrash Rut behandler også det brødet som ble BRUTT og GJEMT BORT. På grunn av jødenes synder så ble dette brødet tatt fra dem for en tid, men de skulle få det tilbake på et senere tidspunkt. (Se kommentarene til Midrash Rut under kapitlet: De forskjellige tidsperiodene i Bibelen.)

2.)   I Talmud blir dette måltidet kalt for "Herrens bord" (Berakoth 55,a.)

   I Talmud blir det også understreket sterkt at en må SKILLE MELLOM vanlig brød og vin og det overnaturlige brødet og vinen, som en fikk ved dette måltidet. Dette skjedde ved at man lyste velsignelsen over brødet og vinen. Dette prinsippet kalte de for "havdalah".

   Den som ikke leste denne velsignelsen over brødet og vinen, fikk ikke del i Guds rike. Rabbi Johanan har sagt følgende om dette: "Av de som vil arve den kommende verden, er de som bor i Eretz Israel, og den som oppdrar sine sønner til å studere Torahen, og den som resiterer "havdalah" over vinen ved slutten av Sabbaten."

3.)   I Zohars bok blir dette måltidet beskrevet som "Davids festmåltid" (hebr.seudat David.) Man fikk en overnaturlig sjel og tro ved disse måltidene. De svarer til den sjelen og den troen som man vil få i den kommende verden.

  Det tredje måltidet på sabbaten ble også kalt for "Messias sitt måltid".

 

4.)   I den jødiske bønneboka Siddur blir dette måltidet beskrevet som både "Davids måltid" og "Den hellige kongens måltid."

   I den bønnen som omhandler dette måltidet, står det følgende: "… Av din KLIPPE har vi spist, vår hyrde, vår Far. Vi har spist hans brød og drukket hans vin,…"

       Rabbinerne forbandt ordet "klippen" med Messias.

5.)   Qumran-menigheten hadde også et slikt måltid med brød og vin, men det pekte bare framover mot Messias sine dager og ikke fram til den kommende verden. Det hadde derfor ikke det eskatologiske siktepunktet.

   Dessuten var det ikke et måltid som gjaldt alle medlemmene i denne forsamlingen. Det gjaldt bare de som var VERDIGE til å få del i det.

6.)   Didache er en bok, som står mellom jøde- og kristendommen, hva som gjelder det åndelige innholdet i den. Den er skrevet ca.120 etter Messias. I dette skrivet blir også dette måltidet beskrevet. Det blir beskrevet som Davids festmåltid, slik som også Talmud gjør det.

      I denne boken blir også brødet beskrevet som "det brutte brødet". Didache beskriver brødet og vinen som både vanlig brød og vin og som åndelig brød og vin.

   Av det som vi har skrevet ovenfor om jødedommens syn på dette måltidet, vil vi summere opp følgende:

a)     Den som spiste og tilegnet seg brødet og vinen i denne verden, ville også få delta i det framtidige måltidet i den kommende verden.

b)    En måtte passe på at en skjelnet mellom vanlig brød og vin og det overnaturlige brødet og vinen. Den som ikke gjorde det, fikk ikke delta i det framtidige måltidet i Guds rike.

c)     Dette brødet, som er et bilde på Messias, ble brutt og gjemt bort.

d)    Man fikk en overnaturlig tro og sjel ved dette måltidet.

e)     Man spiste ikke bare av brødet, men man spiste også av Klippen, som var et bilde på Messias.

f)      Det var ikke alle som var verdige til å få delta i dette måltidet.

 

  Når vi sammenligner dette med det jødiske og kristne nattverdsmåltidet i Bibelen, så ser vi at de jødiske elementene går igjen i det som både Jesus sa om dette måltidet, og i det som Paulus skrev om dette.

   Vi skal ikke repetere alle de Skrift-stedene, som angår nattverden. Jeg regner med at vi kjenner til dem, men vi skal bare kort summere opp dette:

 

a)     Jesus sa om seg selv at han var Livets brød. (Joh.6,35.)

b)    Den som ikke åt Menneskesønnens kjød og ikke drakk hans blod, hadde ikke tidsalderlig liv. (Joh.6,53-56.)

c)     Jesus beskrev seg selv som det brødet som var kommet ned fra himmelen. (Joh.6,32-33.)

d)    Jesus lærte sine disipler at de måtte be Gud, om at han måtte gi dem det daglige (eller "det kontinuerlige" eller "det kommende" brødet. (Mat.6,11.)

e)     Ved nattverdsmåltidet brøt også Jesus selv dette brødet. Det er et bilde på hans død og forsoning. (Mat.26,26.)

f)      Jesus sa at vinen var den nye pakt i hans blod. (Mat.26,28.)

g)     Jesus sa at han ikke mer skulle ete brødet og drikke vinen, før han drakk den på en ny måte sammen med sine apostler i Guds Rike. (Mat.26,29.)

h)      Den som ikke skjelnet mellom vanlig brød og vin og åndelige brød og vin, fikk ikke del i Guds rike. (1.Kor.10,16-17.)

i)       Vinen var samfunn med Jesu blod, og brødet var samfunn med Jesu legeme. (1.Kor.10,16-17.) "Å ha samfunn med" er ikke det samme som "å være lik med".

j)       Når en deltok i nattverdsmåltidet, så forkynte en Jesu gjenkomst. (1.Kor.11,26.)

k)     Den som deltok i nattverdsmåltidet på en uverdig måte, fikk ikke del i Guds rike, men fikk en dom over sitt liv. (1.Kor.11,27-31.)

Paulus kalte også nattverdsbordet for "Herrens bord" (1.Kor.10,21.), og han kalte Messias for "Klippen" (1.Kor.10,4.)

 

Vi ser at det er mange paralleller mellom de jødiske Skriftene og det som Jesus og Paulus sa om dette, og det er ikke noe merkelig, for de representerte begge den jødiske tradisjonen. 

   Hva som gjelder kristendommen, så er det "jødedom" som er tilpasset hedningene i en bestemt tidsperiode.

   Når det gjelder de forskjellige syn, som der er innenfor den kristne menigheten på nattverden, og som vi skisserte i begynnelsen av dette kapitlet, så ser vi at det er det reformerte synet er det riktige. Vi må skjelne mellom Jesu legeme og blod vanlig brød og vin. Brødet og vinen er bare symboler på Jesus legeme og blod.

   Da Jesus innstiftet nattverden, var han selv til stede med sitt legeme og sitt blod. Dette viser oss også at brødet og vinen ikke kunne være det samme som hans legeme og blod.

   Det katolsk synet har åndeliggjort brødet og vinen altfor mye.

   Det lutherske synet, som i utgangspunktet er basert på det katolske synet, har forsøkt å løsrive seg fra det katolske synet med å gi uttrykk for at brødet og vinen på en og samme tid både skal forståes i konkret og i overført betydning.

   Hva som gjelder jødedommens syn på brødet og vinens betydning i de forskjellige fellesskapsmåltidene som jødene hadde, se Risto Santalas bok: The Midrash of the Messiah. s.195-291, hvor han skriver mye om dette. Se også min nye bok: Matteus Evangeliet. Jesu Liv og Lære, hvor jeg skriver utfyllende om dette.

 

Tingvoll den 17-5-04 og den 13-5-05. Oskar Edin Indergaard.