Dette foredraget ble holdt på Gesher Institutts sommerkonferanse i Heinola, Finland, den 31-07-04. Det skal senere utgies i en engelsk-finsk bok sammen med de andre foredragene som ble holdt på konferansen.

Det er stor forskjell på det hebraiske språket og de tankene som det gir uttrykk for, og det greske språket og dets vurderinger. Mens det hebraiske språket uttrykker HANDLING og DYNAMIKK, uttrykker det greske språket ABSTRAKTE og LOGISKE TANKER og TANKEREKKER. (Vi som bor i Vesten hører med til den greske måten å tenke på og uttrykke oss på.)

Grunnen til dette ligger i de to folkegruppenes historie og åndelige erfaringer. Mens hebreerne var på stadig vandring i gammel-testamentlig tid, var grekerne mest opptatt av å diskutere religion og filosofi. Dette kommer også til uttrykk ved Paulus sitt besøk i Athen. Om dette besøket står det: "Men alle atenere og de fremmede, som oppholdt seg der, gav seg ikke stunder til annet enn å fortelle eller høre nytt." (Ap.Gj.17,21.)

For hebreerne gikk ikke livet ut på å tenke filosofiske tanker og diskutere dette, men livet gikk ut på å kjempe den kampen som Yhvh hadde tiltenkt dem som hans folk. Dette gikk blant annet ut på at folket under store deler av sin historie har vært PÅ VANDRING- enten fra det lovede landet eller inn i det lovede landet, som er Israel.

Dette måtte få konesekvenser for deres måte å leve og å tenke på.

Dersom vi ikke kjenner til dette, så blir det UMULIG for oss å forstå Bibelens innhold fullt ut. Dette gjelder både lesningen av Tanach (G.T.), og det gjelder også lesningen av store deler av N.T.

"Tanach" er den hebraiske benevnelsen på G.T. Det er en forkortelse av ordene Torah, Neveim (profetene) og Ketubim (Skriftene.)

Det nye Testamente, som burde ha vært kalt Den nye Pakt eller Den fornyede Pakt, heter på hebraisk "Berit Chadashah".

Ordet "testamente" er ikke noe bibelsk begrep. Det går tilbake til den latinske Bibelen Vulgata. Det er en gal oversettelse av det hebraiske ordet "berit", som betyr "pakt". Dette ordet burde ha vært FJERNET fra våre Bibler, for det gir oss et galt inntrykk av forholdet mellom Den gamle (første) pakten og den nye (fornyede) pakten i Jesu blod.

Den tankegangen som vi finner i Tanach, finner vi igjen i N.T., og det er ikke noe merkelig, for det var jøder som skrev både Tanach og N.T. (Det er også mulig at Lukas var jøde, både av avstamning og av tro.)

Paulus var også inne på forskjellen mellom den hebraiske og den greske måten å tenke på, da han skrev, at jødene krevde TEGN (gr.seimeion), mens grekerne søkte etter VISDOM (gr.sophia). (1.Kor.1,22.)

Dette vil si at jødene ønsket å få se tegn, for de var uttrykk for handling, mens grekeren nøyde seg med kunnskap og visdom. Dette var et uttrykk for de to folkegruppenes måte å se og å forstå verden på.

I Evangeliet etter Johannes er de undergjerningene som Jesus gjorde, kalt for "TEGN".

Martin Luther har sagt at "det er en SPESIELL ENERGI i det hebraiske språket." Det er Guds-rikets dimensjon som er lagt ned i dette folket og i dette språket, for det er Herrens språk og Herrens folk.

Han har videre uttalt følgende om dette språket: "i det (det hebraisk språket) hører vi GUD TALER… På denne måten blir studiet av det hebraisk språket en slags messe eller en Guds-tjeneste. (Luthers Verker, Bind 12.)

Han har videre sagt om det hebraiske språket: "Det hebraiske språket er DET BESTE av alle, med det rikeste ordforrådet… Dersom jeg var yngre, ville jeg lære meg dette språket, fordi ingen kan lære seg å forstå Skriften helt uten det. For selv om N.T. er skrevet på gresk, er det fullt av hebraiske tenkemåter og hebraiske uttrykk. Det har derfor treffende blitt sagt at hebreerne DRIKKER AV KILDEN, mens grekeren drikker av ELVEN SOM RINNER FRA DEN." (Luthers Bordtaler.)

Det er ikke sikkert at alle Skriftene i N.T. opprinnelig er skrevet på gresk. Det er mye som tyder på at de 3 første evangeliene er skrevet på hebraisk og senere blitt oversatt til gresk. Dette kan også gjelde andre Skrifter i N.T., som for eksempel de jødiske Skriftene og Johannes Åpenbaring. Det sies om dette Skriftet at det har en dårlig gresk, men når vi oversetter det til hebraisk, så blir språket i det glimrende.

Ved siden av at det hebraiske språket uttrykker handling og dynamikk, er det også et språk som i stor grad uttrykker FØLELSER. Jødene likte å gi uttrykk for sine følelser. De så ikke på dette som noe mindreverdig. De kunne både gråte og le, bli sint og være glad. Vi vet at kong David for eksempel skrev Salmer og danset foran arken (2.Sam.6,14-16.) Josef gråt høyt da han gav seg til kjenne ovenfor sine brødre. (1.Mos.45,2.) Til og med Jesus gråt. (Luk.19,41.)

Dette står i motesetning til den greske måten å leve på. En skulle være logisk og klar i sin tanke og holde følelsene under kontroll. Stoikerne for eksempel forsøkte å underkue sine følelser og leve et nøkternt liv. De skulle ikke la seg affisere av de ytre forhold. De skulle holde "masken" uansett hva som skjedde. De skulle ta alt med "stoisk ro".

JØDENE HAR FÅ ABSTRAKTE BEGREPER.

Det jødiske språket har FÅ abstrakte begreper. Når jødene skulle uttrykke abstrakte tanker, brukte de uttrykk fra den MATERIELLE eller FYSISKE VERDEN. Jeg vil sitere fra Marvin R.Wilsons bok: Our Father Abraham. s.137, hvor det blant annet står: "å se" er det samme som "å løfte opp øynene" (1.Mos.22,4.), "å bli sint" er "å brenne i ens neseborer" (2.Mos.4,14.), "å åpenbare" er "å åpne ens øyne" (Rut 4,4.), "å ikke ha medynk med" er "å ha et hårdt hjerte" (1.Sam.6,6.), "å gjøre seg ferdig" er "å omgjorde sine lender", "å bestemme seg for å gå" er "å vende sitt åsyn mot", "å være egenrådig" er "å være stivnakket" (Ap.gj.7,51.)."

Ved siden av dette har vi en rekke andre slike uttrykksmåter i N.T.

Dette er også en av grunnene til at hebreerne beskrev Yhvh med KONKRETE og MENNESKELIGE TREKK. Gud ble beskrevet med uttrykk som "Guds arm", "Guds finger", "ansikt", "høyre hånd", "himmelen", "kraften", "makten" o.s.v.

På grunn av at jødene ikke likte å uttrykke seg på en abstrakt måte, så var de heller ikke interessert i å formulere læresetninger eller dogmer for sin tro. Det eneste dogmet som de hadde, var Shema: "Adonai Israel, Adonai Elohenu, Adonau echad". Det er blitt oversatt med: "Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er en." (5.Mos.6,4.)

Den korrekte oversettelsen av jødenes Shema er: "Hør Israel, Herren våre Guder (Den treenige Gud), Herren er en."

Til tross for at jødene ikke likte å utarbeide læresetninger for sin tro, så utarbeidet likevel rabbi Maimoindes 13 dogmer for den jødiske troen.

Det viktigste for jødene var ikke de abstrakte tankene om læremessige forhold, men det å gjøre DE RIKTIGE HANDLINGENE. Dette var ikke et intellektuelt spørsmål, men det var et etisk spørsmål. Dette kommer blant annet til uttrykk i fortellingen om den unge, rike mannen som kom til Jesus og spurte HVA HAN SKULLE GJØRE FOR Å FÅ TIDSALDERLIG LIV. Jesus nevnte en rekke ting, som han skulle gjøre. Når alt dette var gjort, skulle han følge Jesus. Det var det samme som å komme til tro på Jesus. (Mat.19,16-26.)

Det hebraiske ordet "olam" og det greske ordet "aion" er GALT OVERSATT oversatt i våre Bibler. Disse ordene betyr ikke "evighet", som er et gresk konsept, men det betyr "tid" eller "tidsalder".

Da jødiske tenkere i senjødedommen (200 før Messias til 135 etter Messias.) kom i kontakt med gresk filosofi og tenkemåte, ble de "tvunget" til å oversette dette ordet med "verden" eller "evigheten". De gav dessverre etter for det greske presset og "solgte" dermed en del av sin arv til hedningene. Dette har ført til STOR FRUSTRASJON og FORVIRRING i lesningen og i studiet av Guds ord.

"Å få tidsalderlig liv" er det samme som "å få del i Den kommende tidsalderen" (hebr.olam ha bah), som er Riket for Israel.

Det var det den unge og rike mannen ønsket å få del i. Han ønsket ikke å få del i det abstrakte greske begrepet "evigheten", som verken han eller jødene visste, hva det gikk ut på. Han ønsket å få del i det Guds-riket, som Jesus allerede hadde opprettet i Israel, og som han sammen med døperen Johannes og apostlene sine utviklet fra dag til dag. Det var det Riket som profetene hadde beskrevet i Tanach. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: 1000 års-rikets tidsalder.)

Det hebraisk språket har ikke noe ord som betyr "evighet" i forhold til tiden. Hebraisk operer med TIDSALDERE. Tiden blir ikke sett på i forhold til evigheten, men i forhold til tidsalderen. Når tidsalderen er fylt med sitt teologiske innhold, får vi "tidens fylde" (gr.pleroma tu kronu), og vi får en ny tidsperiode, som har sitt eget teologiske innhold. Det er Guds ord og det profetiske ordet som gir tidsperiodene deres innhold.

Den norske teologen Carl F. Wisløff sier følgende om dette i sin bok: Jeg vet på hvem jeg tror: "Bibelen taler ikke om tid og evighet, men derimot om tid og tidsaldere.)"

(Se Arnold G. Fruchtenbaums bok: The Missing Link in Systematic Theology. s.665-666. Se også min bok: Kristendommens Jødiske Røtter. Kapittel: Betydningen av ordene "olam" og "aion".)

Det rette spørsmålet for jødene var: "Hva skal jeg GJØRE for å gjøre Guds gjerninger." (Joh.6,28.), og ikke hva skal jeg TENKE, for å gi uttrykk for det som Gud ønsker. De store spørsmålene var: Hva vil Gud at jeg skal gjøre? Hva er Guds planer med mitt liv? Hvordan skal jeg greie å realisere Guds planer med mitt liv?

Jødene forsøkte også å forstå Guds gjerninger. Noen av de store spørsmålene som jødene stilte seg, var: Hvordan kan Gud handle med folket sitt som han gjør? Hvorfor blir den rettferdige straffet, mens den urettferdige går fri? Spørsmålet: "Hvor lenge", Gud, vil det vare før du frelser ditt folk og straffer Israels fiender? er et spørsmål som ofte blir stilt i Tanach.

Det viktigste for jødene er forholdet til Gud og medmenneskene. I forholdet til Gud blir BØNNEN det viktigste hjelpemidlet, og GODE GJERNINGER blir det viktigste i forhold til medmenneskene. Det store spørsmålet blir: Hva skal jeg gjøre for å gjøre GUDS GJERNINGER? (Joh.6,28.) Det er de gjerningene som Gud ønsker, at vi skal gjøre.

Mens grekerne forsøkte å gi en så riktig og logisk framstilling av det som skjedde, så var det selve handlingen, beskrivelsen av den og det inntrykket som den skapte, som var viktig for jødene. Når Salomo beskrev den jødiske bruden i Salomos Høysang, så beskrev han henne med konkrete kjennetegn. Han skrev at hennes hals "er som Davids tårn." (Høys. 4,4.), og at hennes nese er "som Libanon-tårnet". (Høys.7,4.)

En greker ville ikke rent umiddelbart forstå disse bildene, for han ville oppfatte dem konkret. For ham ville en pike med en stor hals og en stor nese ikk være noe vakkert syn, men på hebraisk vil dette bety noe HELT ANNET. Det ville bety at denne piken var STOLT og VAKKER, som rettet opp sin nakke og satte nesen i været.

Det er mange slike eksempler på at de hebraiske ordene og uttrykkene har en annen betydning en de greske ordene og uttrykkene. Vi kan ta med et annet eksempel. På gresk betyr "Guds sønn" en som har "Guds egenskaper" eller til og med en som "har guddommelig natur".

På hebraisk betyr dette uttrykket en som har et "bestemt forhold til Gud". Det kan være Jesus, det jødiske folket eller englene.

Til og med de indre organer som hjerte, innvoller, lever og nyrer blir betraktet som senter for vilje, meninger, sinn, følelser og åndelig kraft.

Naturen blir også beskrevet med konkrete bilder i det hebraiske språket. Når det står i Esaias 55,12 at trærne skal "klappe i hendene", så er dette et uttrykk for at også trærne gleder seg over den frelsen og utfrielsen, som Gud vil gi hele verden og hele skapningen i 1000 års-riket. (Rom.8,19-22.)

JØDENE LEVDE I TIDEN OG GREKERNE LEVDE I ROMMET.

Mens HØRSELEN var den viktigste sansen for jødene, så var SYNET det viktigste for grekerne. Gjennom hørselen opplever man en rekke lyder, som kommer til en etter hverandre. Dette betyr at det foregår en handling eller en bevegelse. Synet derimot fanger opp en rekke objekter, som er plassert samtidig eller ved siden av hverandre. Jødene levde I TIDEN, mens grekerne levde I ROMMET.

For jødene var tiden det samme som de handlingene som foregikk i tiden. Tiden ble sett på i forhold til andre tidsperioder, og ikke i forhold til "evigheten". Når det profetiske innholdet, som tilhørte en tid, var oppfylt, kom det en "ny tid" eller en "ny tidsperiode".

Jeg siterer fra den kjente norske teologen Thorleif Boman, som sier følgende om dette: "Grekerne og alle andre indoeuropeere opplevde verden som kosmos, et vakkert ordnet hele. De bodde trygt på jorden under en evig stjernehimmel. Alt var fast og urokkelig.

For jødene var verden i bevegelse. Hele tilværelsen, også selve verdensaltet, var en kontinuerlig rekke av begivenheter og hendelser som de opplevde og virket med i. Vi kommer denne tankegangen neppe nærmere enn ved å si at de opplevde tilværelsen som historie, som innholdsfyllt tid. De levde i tiden, som vi lever i rommet. Vi gjør også tiden til rom.

Da jødiske tenkere i senjødedommen møtte gresk filosofi og så seg tvunget til å finne et hebraisk ord for univers, kalte de det "olam", grenseløs tid, tid som vi ikke ser begynnelsen eller enden på, men med den samme innholdsfylde som vårt verdensrom har." (Jødenes Messias. Grekernes Kristus.s.19.)

For grekerne var HISTORIEN EN DEL AV NATUREN, og siden de forskjellige begivenheten gjentok seg i sykluser, som stadig gentok seg, så søkte de en lovmessighet i dette. De søkte å finne faste regler for det som skjedde.

For hebreerne var NATUREN EN DEL AV HISTORIEN, og det var Gud som bestemte historiens løp. Gud var Historiene Herre, som ville føre den fram til en AVSLUTNING, og avslutningen var "Riket for Israel" eller "Den kommende verden", som rabbinerne kalte den.

HISTORIENS MÅL var derfor forskjellig for grekerne og for hebreerne. For grekerne var historiens mål den TIDLØSE EVIGHETEN, men for jødene var historiens mål GUDS RIKE.

Jødene kan derfor ikke oversette ordet "olam" med "evighet". Dette ordet innebærer i seg alt som har skjedd i historien- både i fortid, nåtid og i framtid, men det betyr ikke en tidløs evighet.

Dette er grunnen til at VERBENE spiller en dominerende rolle i det hebraiske språket, fordi de beskriver en bevegelse og en prosess. De forskjellige egenskapene er et resultat av en prosess. Vi skal gi noen eksempler på dette: "bred" er "å bli bred", "vid" er " bli vidt", "liten" er "å bli liten", "å slå opp et telt" er "å bo" og "å bli til" er "å være eller "å bli".

Det betyr at på hebraisk er ikke bestandig A det samme som B, men A blir til B. Det er en større dynamikk og bevegelse i det hebraisk språket enn i det greske.

På grunn av at det hebraiske språket ikke er ute etter å avdekke alle nyansene i det som skjer, eller etter å finne fram til enhver logisk detalj, så har de hebraiske verbene i Bibelen bare TO TIDER, og det er:

IMPERFEKTUM. Det blir brukt om de handlingene som IKKE ER AVSLUTTET.

b) PERFEKTUM. Det blir brukt om de handlingene som ER AVSLUTTET.

På hebraisk begynner ofte setningene med verbet, og deretter kommer substantivet.

Vi forstår hvilke store problemene de har, som skal oversette Tanach fra hebraisk og til gresk, som har mange tider av verbet, både aktive og passive.

I det greske språket er SUBSTANTIVENE det viktigste, og mange verb blir også dannet av substantiver. Både verbene og substativene beskriver primært tilstander, forhold og ting. En verden, som blir oppfattet gjennom synet, fortoner seg som en verden som er full av gjenstander og ting. Mens det "Å VÆRE" er det viktigste i gresk tankegang, er det "Å BLI" det viktigste i hebraisk tankegang.

"Å være" uttrykker en TILSTAND, mens det "å bli" uttrykker en BEVEGELSE.

Dette forholdet kommer også til uttrykk i betydningen av det hebraiske substantivet "davar". Det blir oversatt med ordet "logos" på gresk.

Dette ordet har på hebraisk følgende egenskaper:

Det er det samme som Gud selv. (Jer.1,4-6.)

Det har skapt verden. (Salme 33,6.)

Det kan frelse og helbrede et menneske. (Salme 107,20.)

Det er det samme som Herrens herlighet. (Joh.1,14.)

Det inngår pakter. (1.Mos.15,1-21.)

Det åpenbarer seg. (Esek.1,3.) (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 4: Kapittel: Jesus er det levende Guds ord.)

Dette ordet gir uttrykk for noe som er dynamisk og full av skaperkraft. "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos (gr.pros) Gud og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er BLITT TIL ved ham (ved Ordet), og uten ham er ikke noe blitt til av alt det som er blitt til. (Joh.1,1-3.)

Hva som gjelder den greske preposisjonen "pros", så betyr den "å være likestilt med", "å være lik med" og "å være på høyde med".

Når vi sammenligner det hebraiske ordet "davar" med det greske ordet "logos", så betyr også dette ordet "mening", "innhold", "årsak " og fornuft", men forskjellen er at ordet "davar" bringer fram forandringer. Det forandrer verden, mens ordet "logos" er noe som ligger inne i verden, og som hjelper menneskene til å forstå verden.

"Logos" er som en passiv verdensfornuft, mens det hebraiske "davar" er det som skaper verden og opprettholder den. (Se Marian Eigeles artikkel: Jøde og/eller kristen. i boken: Jødene og Jødedommen. Redigert av Egil A.Wyller og Terje Gudbrandsen.)

Vi kan også si at disse to ordene blir en møteplass for de to språkene, men det er det greske "logos" som må bøye seg for det hebraiske "davar", for Yhvh er hele verdens Gud. Alt må bøye seg for Ham.

Vi burde ha skrevet ordet "davar" med STORE BOKSTAVER, for det er et uttrykk for Herren selv. Det er et uttrykk for Den treenige Gud.

DEN LOGISKE TENKNINGEN ER FORSKJELLIG I HEBRAISK OG I GRESK.

Mens grekerne og vi europeere er vant til å tenke i logiske tankerekker, der den ene rekken bygger på den andre tankerekken. Til slutt vil dette føre fram til en "logisk" konklusjon eller en fast regel.

Slik er det ikke med jødene. De tenker heller i LOGISKE BLOKKER enn i LOGISKE STEG.

For grekerne og for oss skaper den hebraiske tenkemåten store problemer og paradokser, for det ene utsagnet kan komme til å stå i motsetning til det andre. De forskjellige hebraiske blokkene eller utsagnene UTFORDRER derfor den greske logikken.

Dette er ikke noe problem for jødene, men det er et problem for oss, dersom vi ikke er kjent med det jødiske tankegangen og den jødiske logikken.

For jødene behøvde ikke alle ting og alle forhold å være bevist etter gresk tankegang. Det var ikke noe problem for hebreerne å leve med disse "paradoksene".

Jødene hadde ikke noe behov for å kjenne til alle ting og forhold, for det var det bare Gud som visste.

For jødene var for eksempel Guds eksistens et "aksiom", som er det samme som "et selvinnlysende faktum", som de ikke behøvde å bevise. For jødene var Yhvh den som bestandig har vært. Gud beskriver seg som: "Jeg er" (2.Mos.3,14.)

Mens grekerne og vi i Vesten har kastet bort mye verdifull tid med å forsøke å bevise Guds eksistens, så har jødene spart denne tiden. De har dermed fått et STORT FORSPRANG på oss på det teologiske området. De har kunnet gå rett på de forskjellige problemstillingene, uten først å ha lagt en "logisk grunnvoll" for sine tanker. (Dette betyr ikke at jødene har rett i alle sin teologiske vurderinger. De kan også lære en del av oss, slik som vi kan lære mye av dem.)

Jødisk teologi er definert som "EN REISE PÅ JORDEN", ikke som trosbekjennelser, ideologi eller ideer. I denne reisen virker Gud sammen med menneskene. Når de oppfyller Guds bud (hebr.mitzvot), så kan de være sikre på å få del i Guds Rike.

Jødene var heller ikke interessert i å vite alle ting. Hebreerne visste at menneskenes posisjon var "UNDER SOLEN", og at de ikke greidde å forstå alle ting. "da jeg så at det er slik med alt Guds verk, at menneskene ikke kan utgrunne det som hender under solen, for hvor meget et menneske enn strever med å utgranske det, og selv om den vise sier at han nok skal utforske det, er han dog ikke i stand til å utgrunne det." (Predikerens Bok 8,17.)

Jødene innså at det som Gud hadde gjort vanskelig- gjort kroket- det kunne ikke menneskene rette opp eller forstå. "Se på Guds verk. For hvem kan gjøre rett det som Han har gjort kroket?" (Predikerens Bok. 7,13.)

Paulus sa det samme.: "Hvor er en vismann, hvor er en skriftlærd, hvor er en gransker i denne tidsalderen (gr.aion)? Har ikke Gud gjort verdens (gr.kosmos) visdom til dårskap." (1-Kor.1,20.)

Guds tanker er ikke menneskenes tanker. "For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren, som himmelen er høyere enn jorden, således er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker." (Es.55,8-9.)

"Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og for våre barn i tidsalderen, for at vi skal holde alle ordene i denne Torah." (5.Mos.29,29.)

Ved siden av dette var Gud en RETTFERDIG GUD, som ville dømme en rettferdig dom. Det var ikke opp til menneskene å forstå alle ting, men de skulle GJØRE det som var godt og riktig. "Og nå, Israel, hva krever Herren din Gud av deg uten at du skal frykte Herren din Gud og vandre på alle hans veier og elske ham og tjener Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel." (5.Mos.10,12.)

Det som var I SENTRUM, og det som var VIKTIG i jødisk teologi, var ikke at en skulle ha svar på alle spørsmål, men at en skulle elske Herren, sin Gud og sine medmennesker. Det var GUD og MENNESKENE som var i sentrum.

Jødene kunne ikke tenke seg å sette opp dogmer eller "logiske" Bibel-oversikter over teologiske problemstillinger eller over det som skal skje, slik som vi i Vesten har vært så "flinke" til å gjøre.

Jødene var mer interessert i "Å OPPLEVE SANNHETEN" enn "Å TENKE PÅ SANNHETEN". De var mer interessert i "å vandre i sannheten" (2.Joh,4.) og "å leve i den (1.Joh.1,6.) enn å utarbeide teologiske systemer om sannheten.

Rabbi Josef Soloveitchik har sagt: "Vi (jødene) er praktiske. Vi er mer interesserte i å oppdage hva Gud ønsker, at menneskene skal gjøre, enn vi er interessert i å beskrive Guds vesen….Som lærer, forsøker jeg aldri å løse spørsmål, for DE FLESTE SPØRSMÅL LAR SEG IKKE LØSE… Jødedommen er aldri redd for motsigelser, den anerkjenner at den fulle foreningen av de to bare er mulig I GUD. Han er den som løser motsetningene."

I den jødiske tankegangen er ALLE OMRÅDER AV LIVET TEOLOGISKE. Det vil si at jødene gjør ingen forskjell på de hellige og de sekulære områdene av livet. De ser på hele livet som en ENHET (hebr. echad". Alt er Guds domene. Han har en plan med alt som skjer, og jødene er oppmerksomme på det forholdet at Gud er I ALT som skjer og som kommer til å skje- enten det er gleder eller sorger. Det er Han som bestemmer- både det som er ondt og det som er godt. Det er han som står bak alle ting som skjer. Han har en plan med det, og dersom menneskene setter sin lit til Herren, så skal det gå bra med dem til slutt.

Deler av dette er også god "gammeldags" kristen teologi, og den skiller seg- heldigvis- fra mye av den "lykke-teologien", som blir forkynt i dag. Den er ikke bibelsk fundert, men den er fra denne verdens fyrste, som forsøker å forkludre både Guds vei til menneskene og Guds vei med menneskene.

Salmisten sier: "Jeg setter alltid Herren for meg, for han er ved min høyre hånd. Jeg skal ikke rokkes." (Salme.16,8.)

Salomos Ordsspråk 3,6 sier: Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol IKKE PÅ DIN FORNUFT. Tenk på Ham på alle dine veier! Så skal Han gjøre dine veier rette."

Paulus sa noe av det samme: "Enten dere altså eter eller drikker, eller hva dere gjør, så gjør alt til Guds ære." (1.Kor.10,31.)

"og i alt som dere gjør i ord eller i gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn, idet dere takker Gud Faderen ved ham." (Kol.3,17.)

Til tross for at det var Gud som bestemte alle forhold, så holdt likevel de fleste av jødene fram den FRIE VILJEN som noe som var reelt. I Talmud står det: "Alt er i Guds hånd unntatt Guds-frykten." (Berakohot 33 b.)

Den guddommelige suverenitet og den menneskelige ansvarlighet var ikke uforenlig med hverandre. (Berakohot 33 b.)

Rabbi Akiba har sagt: "Alt er underlagt Forsynet, men til tross for det så har mennesket en fri vilje."

Vi har mange eksempler fra Bibelen om at det ene utsagnet og den ene fortellingen kan komme til å stå i motsetning til andre utsagn. Dette var ikke noe problem for hebreerne, som vi allerede har vært inne på.

Vi skal i det følgende nevne en del eksempler på dette.

Når det gjelder de "to Skapelsesberetningene" (1.Mos.1-2,3 og 2.Mos.2,4-9.), som vi tilsynelatende har i vår Bibel, så synes de å "motsi "hverandre ut ifra den greske tankegangen, idet de skildrer delvis ulike ting og forhold. For å forklare dette, så har Vestens teologer ment at det ligger to forskjellige kilder til grunn for disse to beretningene.

For jødene har dette aldri vært noe problem. Disse beretningene gir uttrykk for at det er GUD SOM HANDLER, og da er det ikke snakk om motsetninger, men de beskriver BEVEGELSE OG HANDLING. Gud skaper ved at han handler.

For jødene er det bare snakk om en Skapelsesberetning, selv om de er forskjellig utformet. Gud kan ikke motsi seg selv.

Når det gjelder de forskjellige tankerekkene eller de forskjellige logiske blokkene, som synes å stå i motsetning til hverandre, så kan dette løses på flere måter. Den ene tankerekken eller blokken skal sees ut fra Guds perspektiv og Guds utgangspunkt, mens den andre skal sees ut ifra menneskets ståsted.

Når det for eksempel tales om RETTFERDIGHET i Bibelen, så er det snakk både om Guds rettferdighet og menneskets egen rettferdighet. De utsagn som angår dette begrepet, kan synes å være motstridene, men de er ikke det. I Esaias 55,1-3 er det snakk om Guds rettferdighet, og den er GRATIS.

I Esaias 56,1-2 er det snakk om menneskets egen rettferdighet, som er en etisk rettferdighet, som ikke kan frelse et menneske. Her står det at menneskene må "gjøre rettferdighet og det som er rett."

I 2.Mos.8,15 står det at Farao forherdet sitt hjerte mot Gud. I 2.Mos.7,3 står det at det var Gud som forherdet Faraos hjerte.

Tanach lærer oss at Gud både er "vred" (Es.45,7.) og "nådig" (Hab.3,2.)

N.T. sier at Jesus både er "Guds lam" (Joh.1,29.) og "Løven av Juda stamme" (Joh.Åp.5,5.)

Jesus sa at enhver som kom til ham, ville han ikke drive bort. (Joh.6,37.), men Jesus sa også at ingen kunne komme til ham uten at Faderen hadde dratt ham. (Joh.6,44.)

Jesus sa at den som ville berge sitt liv, måtte miste det. (Mat.10,39.)

Paulus sa at når han var svak, da var han sterk. (2.Kor.12,10.)

I Brevet til Galaterne står det at vi skal "bære hverandres byrder." (Gal.6,2.), men det står også at enhver "skal bære sin egen byrde." (Gal.6,5.)

I 1.Johannes 3, 6 står det at "hver den som blir i ham, synder ikke". I 1.Johannes 2,1 står det at "dersom noen synder, da har vi en Talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige."

Det første utsagnet angår det gjenfødte mennesket. Det kan ikke synde.

Det andre utsagnet angår den uomvendte naturen, kjødet, som synder.

Et annet problem, som oppstår i lesningen av Bibelen, kan være at to setninger gir motsatte opplysninger. Dette kan løses ved at en trekker inn en tredje setning, som løser dette problemet. (Se kapitlet: De rabbinske reglene for tolkning av Bibelen. Punkt 6.)

I det hele tatt når vi studerer Bibelen, så må vi omstille vårt sinn og vår tankemåte til den måten som hebreerne tenker på. Robert Martin-Achard har sagt i sin bok: An Approach to the Old Testament: "at vi må gjennomgå en INTELLEKTUELL OMVENDELSE", når vi skal studere Bibelen.

Det er rett, men før vi kan gjøre det, så må vi kjenne til prinsippene for jødisk tankegang og det jødiske språks egenart. KUNNSKAP KOMMER FØR ERKJENNELSE. Vi takker Gud for at han gir oss begge delene.

Hva som gjelder den hebraiske og den greske måte å beskrive og å forstå verden på, så UTFYLLER de hverandre. De er begge verdifulle, for de beskriver begge en del av verdens og livets mysterier. Den hebraiske tenkemåten er ved sin psykologiske dybde i stand til å gi oss en rett forklaring på den virkelige og sanne Guds-åpenbaringen, mens den greske tenkemåten har lagt grunnen for den vitenskapelige metode, der den greske logikken står i fokus.

Begge tenkemåtene gir oss et bidrag til å forstå verden, men de må ikke blandes sammen, for de arbeider stort sett på hvert sitt område. Vi skal ikke forsøke å forene dem. De utfyller hverandre. Nils Bohr har sagt: "Sannheten ligger i det som utfyller hverandre."

DE FORSKJELLIGE NIVÅENE I BIBELEN.

Rabbinerne har sagt at de forskjellige aspektene ved Guds ord er UENDELIGE. De har også sagt at ethvert avsnitt av Torahen inneholder 70 aspekter, for antallet medlemmer i Sanhedrin var 70, og de hadde som oppgave å fortolke Torahen.

Hensikten med "å fortolke" Guds ord er "Å FORENKLE DET" det, slik at så mange som mulig skal få en større forståelse for Biblenes innhold. Av den grunn satte også rabbinerne opp både regler for fortolkningen av Guds ord og delte inn Bibelens innhold i forskjellige nivåer. De delte den inn i 4 NIVÅER, og de er:

"PESHAT". Dette nivået gir uttrykk for den BOKSTAVELIGE FORSTÅELSEN av innholdet i Bibelen. Det er selve innholdet i den fortellingen som blir fortalt. Den danner rammen om fortellingen, og er selve grunnlaget for den videre forståelsen av teksten. En må være godt kjent med det første nivået, før en går videre i fortolkningen av en tekst.

Dette nivået omhandler også de enkle reglene for hvordan et menneske skal leve, for å få del i Guds Rike. Dette gjelder for eksempel de 10 bud i sin enkle og bokstavelige betydning.

Alle ord og uttrykk i Bibelen har sitt utgangspunkt i dette nivået, men de kan differensiere seg i flere nivåer eller lag.

"Mishnah", som betyr "den andre Torah", er det kommentarverket som på hebraisk beskriver det første nivået best.

I N.T. (hebr. Berit Chadashah) beskriver evangeliet etter Markus best det første nivået. Han skrev en kort, eksakt og nøktern fortelling om Jesus liv. Han presenterte Messias som Guds tjener, som var kommet for å hjelpe og helbrede menneskene.

"REMEZ". Dette nivået gir uttrykk for den SKJULTE MENINGEN i en tekst. Den ligger ikke i det åpenbare.

For å forstå dette nivået, må en også kjenne til de forskjellige BIBELSKE BEGREPER, og hvorledes de skal forståes i forhold til hverandre. En må også kjenne til hva de forskjellige BILDENE og SYMBOLENE betyr.

Dette nivået er skrevet for de som er i stand til å tolke Skriften. De skal gi det videre til de som ikke forstår det med det samme. Vi skal tjene hverandre med de nådegavene som vi har fått. (1.Kor.12,28.)

Dette nivået erstatter ikke det første nivået, men det kommer som et tillegg til det. Det har et annet siktepunkt enn det første nivået. Det gir liv og variasjon i framstillingen. Det benytter seg av hentydninger og symbolikk.

Dette nivået benytter seg både av ALLEGORIER (bruk av bilder), METAFORER (bruk av bilder), ORDSPRÅK, GÅTER og SAMMENLIGNINGER.

Det er blitt sagt at kong Salomo og Hiram, kongen i Tyr, sendte hverandre gåter, som de forsøkte å tyde inneholdet i.

Når Gud talte til profetene, så talte han til dem gjennom drømmer, syner og lignelser, men når Gud talte til Moses, så talte han rett ut til ham- ansikt til ansikt. Gud talte til Moses gjennom Messias. (4.Mos.12,6-8.)

Dommeren Samson laget en gang en gåte for filistrene, som han ville at de skulle løse. Han sa: "… Av eteren kom det mat, og av den sterke kom det sødme…" (Dom.14,14.)

Jesus laget også en gåte til fariseerne og de skriftlærde, da han spurte dem om, hva det betydde det som stod i Salme 110,1 at "Herren sa til min Herre." De kunne ikke svare ham på dette spørsmålet. (Mat.22,42-46.)

Hos Paulus kommer den allegoriske formen til uttrykk i Brevet til Galaterne 4,22-31, hvor han sammenlignet den gamle og den nye (fornyede) pakt med "Sinai i Arabia" og "det Jerusalem som er der oppe". Det "er fritt og det er vår mor." (v.25-26.)

Når Paulus skrev i 1.Kor.3,12 at de kristne skulle bygge på grunnvollen, som er Jesus, med "gull, sølv og kostelige steiner" og ikke med "tre, høy og strå", så brukte han bilder eller symboler. Disse gav uttrykk for åndelige realiteter. De tre første bildene går på den paulinske læren. De tre siste bildene går på den loviske jødedommen.

"Gemara" er det kommentarverket i jødedommen som utrykker dette nivået best.

I N.T. er det evangeliet etter Lukas som uttrykker dette nivået best. Innholdet i dette evangeliet er rikere utformet og mer detaljert enn evangeliet etter Markus. Lukas brukte også flere bibelske begreper, symboler og ord i sin framstilling. Han framstilte Messias som Menneskesønnen, som både skal lide og dø, men som også skal opprette Riket for jødene.

"DROSH". Det er FORTOLKNINGENS nivå. Det gir uttrykk for både de LÆREMESSIGE forhold i en tekst og de MORALSKE LÆRDOMMER, som en kan slutte av en tekst. Ordet "Midrash" kommer av ordet "drosh", som betyr "å finne ut" eller "å fortolke."

En "Midrash" er en fortolkning av Guds ord, som forteller oss noe om hvilke teologiske tanker de hadde, som skrev den. Den skal også fortelle oss noe om hva som er VIKTIG for ethvert menneske til enhver tid å vite og å leve etter. En Midrash har derfor aktualitet til enhver tid.

Dette nivået innbefatter både "halacha" og "haggadah". Det første gir uttrykk for den læremessige del av teksten. Det andre gir uttrykk for den moralske fortolkningen av Skriften.

Vi finner mange lignelser i dette nivået. Den er "parabolsk" i sin natur. En lignelse baserer sin tolkning på HELE FORTELLINGEN i stedet for å tolke det enkelte ord og den enkelte setning.

Selve ordet "lignelse" er sammensatt av to greske ord, og det er "para", som betyr "ved siden av" og "ballo", som betyr "jeg kaster" eller "jeg setter". Det betyr at man "setter noe ved siden av" selve fortellingen. Man sammenligner to forhold. På denne måten gjør man fortellingen mer levende og spennende.

Dette er uttrykksmåte hvor en moralsk eller en åndelig sannhet er illustrert ved at man sammenligner den med dagliglivets erfaringer. De vanlige lignelsene begynner med ordene at noe "er å ligne med".

Dette nivået uttrykker den STØRSTE FORM FOR VISDOM, og den går over i det PROFETISKE NIVÅET.

Når det står i Tanach, at Gud ville opprette et kongedømme for David, som skal vare for alltid, og at Messias (Jesus) er den endelige kongen i dette riket, så tilhører denne tolkningen av Skriften det profetiske nivået.

Både evangeliet etter Matteus og Johannes Åpenbaring inneholder dette nivået, da de beskriver Jesus som den som oppfylte disse profetiske utsagnene. "og folket som gikk foran og fulgte etter, ropte: Hosianna Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste." (Mat.21,9.)

"Og en av de eldste sier til meg: Gråt ikke" Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd har seiret og kan åpne boken og de 7 segl på den." (Joh.Åp.5,5.)

De mange lignelsene i Matteus evangelium gir uttrykk for dette nivået. Disiplene bad Jesus om at han både skulle tale enklere og tyde lignelsene for dem. "Deretter lot han folket fare og gikk inn i huset (både inn Peters hus og inn til den messianske forsamlingen.) Og hans disipler gikk til ham og sa: Tyd oss lignelse om ugresset i åkeren!" (Mat.13,36.)

"Hans disipler sa: Se, nå taler du fritt ut og sier ingen lignelse." (Joh.16,29.)

Jesus var en mester i å fortelle lignelser. Ca. en tredjedel av hans taler og undervisning er lignelser.

Dette var en meget populær måte å uttrykke seg på av rabbinerne. Vi kjenner til mer enn 5000 lignelser, som de har laget.

I Matteus evangelium talte Jesus rett ut til det jødiske folket uten å bruke lignelser, men fra kapittel 13 begynte han å tale i lignelser til folket. Fra da av talte han mye i lignelser til folket. Han tolket disse lignelsene for sine apostler og disipler. (Mat.13,34-35.) Det var ingen andre enn Jesus som brukte lignelser i N.T.

Det forholdet at Jesus talte i lignelser til det jødiske folket, var forutsagt i Tanach (Salme 78,2.), og det gav blant annet et uttrykk for at det lå en DOM over folket, fordi de ville ikke anerkjenne Jesus og hans undervisning. (Es.6,9-10.) En lignelse gir like mye uttrykk for Å SKJULE en sannhet som Å AVDEKKE den.

De aller fleste av de lignelsene som Jesus fortalte, er blitt galt tolket, for den kristne kirken har revet dem løs fra sin jødiske sammenheng.

Matteus evangelium framstiller Jesus som kongen i Riket for Israel. Han hadde dermed et annet siktepunkt med sin framstilling enn det som Markus og Lukas hadde.

Johannes Åpenbaring bruker mange sammenligninger. Det er også en form for lignelser.

Lignelsene og fortellingene i evangeliene inneholder DE 3 FØRSTE NIVÅENE. Vi må huske på at disse lignelsene og fortellingene går på Israel og på endetiden. Ved Jesu første komme ble endetiden introdusert i Israel, men på grunn av jødenes forkastelse av Jesus, så ble endetiden "utsatt" med ca.2000 år.

I den fortellingen der Peter gikk på (over) vannet i Matteus 8,23-27, finner vi de 3 nivåene på følgende steder i teksten:

Det første nivået er selve FORTELLINGEN.

Det andre nivået går på den SKJULTE MENINGEN i teksten, og den er en framstilling av JØDENES KAMP i den store trengselen mot sine fiender. Det forholdet at de var "midt ute på havet", betyr at de var "midt inne i den store trengselen". "Vinden" og "bølgene" symboliserer "jødenes fiender". (v.24.)

Da Jesus kom vandrende på sjøen (v.26.), er dette et bilde på Jesu gjenkomst for jødene

Peters frelse fra vinden og bølgende er et bilde på at Jesus frelser jødene i endens tid.(v.27-31.)

Det tredje nivået kommer til uttrykk i disiplenes bekjennelse. "Sannelig, du er Guds Sønn" (v.33.) Det er et bilde på jødenes anerkjennelse av Jesus som Guds Sønn. Det svarer til Jesu utsagn: "… Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn." (Mat.23,39.)

Dette gjenspeiler både det LÆREMESSIGE og det PROFETISKE NIVÅET i denne fortellingen, for Jesus har bestandig vært både Guds Sønn og jødenes frelser, men de har ikke bestandig forstått det, men i endens tid vil de forstå dette fullt ut.

Det MORALSKE ASPEKTET i denne historien angår både disiplene og alle troende til enhver tid. Når vi er i vanskeligheter, skal vi sette vår lit til Herren og tro at han vil berge og frelse oss. (v.27 og 31.)

4.) "SOHD". Det fjerde nivået gir uttrykk for en DYPERE, SKJULT eller HEMMELIG BETYDNING av ordene og innholdet i en tekst. De kabbalistiske fortolkningene av Bibelen beveger seg på dette nivået. Kabbalistene benyttet seg av gematrien (de forskjellige bokstavene har en bestemt tallverdi) og mente at bokstavverdiene i ord, setninger og uttrykk pekte på en hemmelig (esoterisk) og en annen betydning enn det som stod skrevet.

Et eksempel på dette er at når Johannes Åpenbaring sier at dyrets tall er 666, så kan en ut ifra tallverdien av dette ordet finne ut hvem Antikristen er. (Joh.Åp.14,18.)

Det er forbundet med STOR FARE dersom en tolker Bibelen utelukkende på dette nivået, for en kommer bort i fra den bokstavelige betydningen av ordene.

Dette nivået strekker seg inn i det OVERSANSELIGE og åpenbarer de HEMMELIGE SIDENE ved Gud. Det er også mer PROFETISK enn det som remez- og drosh-nivået kan gi uttrykk for. Det beskriver verden gjennom det overnaturlige i stedet for å se verden gjennom det materielle.

Eksempler på slike hendelser er Guds forskjellige møter med Moses, Elias himmelfart og Det himmelske Jerusalem. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 5. Kapittel: Mose forskjellige møter med Gud peker på tidsperiodene og kapitlet: Det nye Jerusalem.)

Av Skriftene i N.T. uttrykker Johannes Åpenbaring og evangeliet etter Johannes dette nivået best.

Når Johannes beskrev Jesus som "Ordet", "Lyset" og "Livet", kan vi ikke etterprøve det vitenskapelig. Det hører med til en ANNEN DIMENSJON, som er den GUDDOMMELIGE DIMENSJONEN.

Johannes fokuserte sitt evangelium rundt 7 mirakler som Jesus gjorde. Han kalte dem for "tegn"- tegn på at Jesus både var Messias og Guds Sønn.

Nøkkelen til forståelsen av dette evangeliet finner vi i Johannes 20,30-31, hvor det står: "Også mange andre tegn gjorde Jesus for sine disiplers øyne, tegn som ikke er skrevet i denne bok, men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i ham."

Johannes beskrev Jesu liv på en helt annen måte enn de 3 første evangeliene. Han forsøkte ikke å skrive slik som de andre evangelistene skrev, for han hadde et annet siktepunkt med sitt evangelium. Han beskrev Jesus som Gud.

Når vi forstår at de 4 evangeliene er skrevet ut fra disse 4 nivåene, ser vi at det såkalte "synoptiske problemet" er en OPPKONSTRUERT PROBLEMSTILLING, som har sin rot i hedensk og i gresk tankegang. Den kan ikke gi oss noen forklaring på hvorfor de 3 første evangeliene er så like i sin oppbygging. De 3 første evangeliene er ikke bygd på hverandre, men det er Den Hellige Ånd, som har fått evangelistene til å skrive det som de skrev.

I mange av de fortellingene og lignelsene i evangeliene som INNEHOLDER TALL, kommer de 4 nivåene til uttrykk. Vi kan for eksempel analysere den beretningen der Jesus mettet de fem tusen jødiske menn foruten kvinner og barn med 5 brød og 2 fisker, og det ble til overs 12 kurver med mat. (Mat.14,15-21.)

De forskjellige nivåene kommer til uttrykk på følgende måte:

Selve fortellingen danner det første nivået.

Det forholdet at Jesus skal sørge for jødene i Riket for Israel, utgjør det andre nivået. "Å gi en mat" er uttrykk for to forhold, og det er at en skal "sørge for en" og at en skal "ha fellesskap med en".

Troen på at Jesus kan gjøre dette underet, utgjør det tredje nivået.

De forskjellige tallene utgjør det fjerde nivået. Når vi legger sammen 5 og 2, får vi 7. Det står for det som er fullstendig.

5-tallet står for Guds nåde. Det består av 4-tallet, som er uttrykk for fullstendighet og enhet, og 1-tallet, som er Guds tall. Når vi legger disse to tallene sammen, blir det 5, og dette tallet står for Guds nåde.

12-tallet står for de 12 stammene i Israel.

Tallet 5000 står for Guds nåde i en mye sterkere grad enn 5-tallet. Dette er Guds nåde for jødene i 1000 års-riket. (Se min bok: Jesu Gjenkomst. Bind 1. Kapittel. Bibelens tallsymbolikk og matematiske mønster.)

Når vi arbeider med tekster fra Bibelen, må vi være oppmerksomme på disse 4 nivåene. De kan forekomme i mer eller mindre grad i alle Skriftene i Bibelen.

Selve de hebraiske benevnelsene for disse 4 nivåene, kommer av det hebraiske ordet "prds" eller "PaRDeS". Man har tatt konsonantene i dette ordet og latt de danne den første bokstaven i de forskjellige nivåene. Ordet "pardes" betyr "hage", "frukthage" eller "Edens hage" (hebr. Gan Eden). Det siste er også et navn på Den kommende verden.

I den senere tid er det blitt avdekket en REKKE SKJULTE BUDSKAPER i både Tanach og N.T. Man har funnet disse budskapene ved å telle bokstaver fra et bestemt utgangspunkt i like store sekvenser. På denne måten har man funnet fram til hemmelige budskaper i teksten. Denne metoden kalles for ELS-metoden, og den har vært kjent av rabbinerne i flere tusen år. Bokstavene ELS står for "Equidistant Letter Sequenses".

Det som har gjort dette mulig, at vi i vårt tid har avdekket så mange nye budskaper, er det forholdet at vi har fått lagt den hebraiske Bibelen (den masoretiske teksten) og King James versjonen av N.T inn på datamaskinen. Vi har videre programmer som kan gå inn i de bibelske tekstene og avdekke de skjulte budskapene for oss.

Dette er et stort emne, som vi ikke kan utdype i dette foredraget. Jeg vil bare sitere det som rabbi Gaon har sagt om den mengden av informasjon som det er i Tanach: "Regelen i Torahen (Tanach) er at ALT det som VAR, ER og VIL VÆRE inntil tidenes ende, er inkludert i Torahen, fra det første ord og til det siste ordet. Og ikke bare i en generell betydning, men også når det gjelder detaljer av hver art og av hver en individuell, og detaljer av alt som har skjedd med ham fra hans fødselsdag og til hans død."

Vi minner om det som står i Johannes Åpenbaring 20,12: "Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og BØKER ble åpnet, og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok, og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger."

DE RABBINSKE REGLENE FOR TOLKNING AV BIBELEN.

Det er flere rabbinere som har satt opp regler eller prinsipper for tolkning av Bibelen. Rabbi Ishmael har satt opp 13 punkter. Rabbi Eliezer Ben Josi ha Gelili har satt opp 32 regler. Han var en av de siste studentene til rabbi Akiba, som lot seg utrope til å være Messias under Bar Kochba-opprøret i årene 162-165 etter Messias.

Det fantes også dem som hadde både 49 og 70 regler for tolkning av Skriften.

Vi skal i det følgende ta for oss de 7 reglene som rabbi Hillel hadde satt opp, beskrive dem og se på hvilken anvendelse de kan ha i lesningen og forståelsen av Bibelen.

Disse reglene blir kalt for "middoth", som betyr "måter å måle" eller "måter å bedømme" Skriften på.

Hillel, som var en samtidig med Jesus, har satt opp følgende regler eller prinsipper:

"KAL VA CHOMER". Det betyr "lett og tung". Det betyr at man drar EN KONKLUSJON fra en mindre sak og til en større sak. Når Gud eller menneskene utfører en bestemt ting i en situasjon, så kan de også gjør noe enda større i en annen sammenheng. Dette prinsippet kommer ofte fram i uttrykket "HVOR MEGET MER".

Vi har mange eksempler på dette prinsippet både i Tanach og i N.T.

Vi skal i det følgende vise noen av dem fra Tanach: "Da sa kongen til dronning Ester: I borgen Susan har jødene drept fem hundrede mann og Hamans ti sønner, hva har de da ikke gjort i kongens andre landskaper? Hva er nå din bønn? Den skal tilståes deg. Og hva ønsker du mer? Ditt ønske skal bli oppfylt." (Ester 9,12.)

"Se, den rettferdige får sin lønn på jorden (i Israel), hvor meget mer da den ugudelige og synderen." (Salomos Ordspråk 11,31.)

I N.T. er dette prinsippet brukt blant annet i følgende Skrift-steder: "Men han sa til dem: Hvem er det vel i blant dere som har ett får, og om det på sabbaten faller i en grøft, da ikke tar fatt i det og drar det opp? Hvor meget mer er da ikke et menneske enn et får! Derfor er det tillat (i følge Torahen) å gjøre godt på sabbaten." (Mat.12,11-12.)

"men Gud viser sin kjærlighet mot oss dermed at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Så meget mer skal vi da etter at vi nå er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom.5,8-9.)

Dette prinsippet kommer også til uttrykk i Matteus 5,29-30, hvor det står: "Om ditt høyre øye frister deg, da riv det ut og kast deg fra deg! For det er bedre for deg at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i gehenna. Og dersom din høyre hånd frister deg, da hugg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme kommer i gehenna."

I denne teksten er det ikke snakk om at en skal rive ut sitt øye og hugge av sin fot, for å komme inn i Guds rike, som på det tidspunktet var Riket for Israel, men det er snakk om at må passe på og unngå, at ikke en mindre synd fører til at man ikke får del i frelsen. En må forebygge den mindre synden, slik at ikke synden får slike store konsekvenser, at en kommer i gehenna, som er et bilde på selve fortapelsen.

"GEZERAH SHAVAH". Dette prinsippet går ut på at man ANALYSERER forskjellige uttrykk i en setning og den indre sammenhengen som det er mellom dem.

Et eksempel på dette er Brevet til Romerne 4,1-5 hvor det står: "Hva skal vi da si at vårt far Abraham har oppnådd etter kjødet? For ble Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud, for hva sier Skriften? Abraham trodde Gud og det ble regnet ham til rettferdighet, men den som har gjerninger, ham tilregnes ikke lønnen av nåde, men som skyldighet. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til frelse."

Her blir det innbyrdes forholdet mellom tro, gjerninger og rettferdiggjørelse tatt opp og sammenlignet.

En kan også sammenligne forskjellige ord og uttrykk i to forskjellige setninger og finne det indre forholdet mellom dem.

I Brevet til Hebreerne 3,11 står det: "så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn i min kvile."

I 1.Mos.2,2 står det: "Og Gud fullendte på den syvende dag det verk som han hadde gjort og han kvilte på den syvende dag fra all den gjerning som han hadde gjort."

Ut fra dette drar man den konklusjonen at den kvilen, som det her er snakk om, er på 1 dag, som er lik med 1000 år.

3.) "BINYAN AV MIKATUV ECAD." Dette prinsippet går ut på at man SAMLER OPP Bibel-vers, tanker og meninger fra Bibelen, som er beslektet med hverandre og samler dem i GRUPPER eller i FAMILIER. Når en kommer til et slikt ord eller et slikt begrep i lesningen av Bibelen, så vet en hvilken gruppe eller familie den hører hjemme i. En blir da nøyd til å repetere eller tenke over alle de Skrift-stedene, hvor dette ordet eller dette begrepet hører hjemme, for å få den fulle oversikten over denne problemstillingen.

Det kreves at en har store Bibel-kunnskaper, dersom en vil benytte seg av denne metoden i tolkningen av Bibelen.

Slike ord, som en bygger opp slike grupper eller familier omkring, er for eksempel "klippe", "stein", "brød", "vin", "forløsning", "profeten" og "blod".

Dersom vi tar for oss teksten i Brevet til Hebreerne 9,11-22 om offerblodet i gammel-testamentlig tid og om Jesu blod, så bygger dette på en rekke tekster fra Tanach som for eksempel 2.Mos.24,6-8, 29,21, 3.Mos. 8,15 og 19, 17,11 og Jeremias 31,31-34.)

Det som står om Jesu blod i Brevet til Hebreerne, blir da inkludert i denne gruppen eller i denne familien.

4.) "BINYAN AV MISNEI KETUVIM". Dette prinsippet er nær beslektet med det tredje prinsippet. Det går ut på at man trekker en GENERELL KONKLUSJON ut ifra to tekster i Bibelen eller deler av tekstene. Denne konklusjonen blir forpliktende for andre tekster i Bibelen, som omhandler de samme problemstillingene, for ved to eller tre vitner, skal enhver sak stå fast. (5.Mos.19,15.)

I Brevet til Hebreerne 1,5-14 har vi en rekke slike eksempler. I vers 5 står det: "For til hvem av englene har han noen tid sagt: Du er min sønn. Jeg har født deg i dag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være meg en sønn."

Dette Bibel-verset svarer til det som står i Salme 2,7. "Jeg vil kunngjøre hva fastsatt er: Herren sa til meg: Du er min sønn. Jeg har født deg i dag."

I og med at disse to Bibel-versene sier det samme, er det dermed slått fast at MESSIAS ER GUDS SØNN.

I Brevet til Hebreerne 1,7 står det: "Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue."

Dette Bibel-verset samsvarer med det som står i Salme 104,4. "Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere."

Det er dermed slått fast at englene hører med til skapningen, og at de er tjenende ånder, som har forskjellige oppdrag, som de skal utføre.

"KELAL UFERAT UFERAT UKELAL". Dette prinsippet går ut på at man går ut fra et generelt utsagn og utdyper det med det som står i en annen tekst. Man går fra DET GENERELLE til DET SPESIELLE og SÆREGNE.

En kan også gå også den motsatte veien- fra det spesielle og særegne til det generelle.

I 1.Mos.1,27 står det: "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte han det. Til mann og kvinne skapte han det."

I 1.Mos.2,7 står det: "Og Gud Herren dannet mennesket av jordens mold og blåste livets ånde inn i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel."

Her får vi vita at Gud ikke bare skapte mennesket i sitt bilde, men også hvordan det skjedde. Det siste utsagnet utdyper det som det første utsagnet gir uttrykk for.

"KAYOTSE BO MIMEKOM AKAHR." Dette prinsippet går ut på at to setninger eller utsagn, som ser ut til å MOTSI HVERANDRE, BLIR LØST av en tredje setning eller utsagn.

I 2.Mos.25,22 står det følgende: "Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, vil jeg tale med deg om alt det jeg vil byde deg å si Israels barn.

I 3.Mos.1,1 står det: "Og Herren kalte på Moses og talte til ham fra sammenkomstens telt og sa."

Her er det to utsagn som synes å motsi hverandre, men dette blir løst i det som står i 4.Mos.7,89. "Og når Moses gikk inn i sammenkomstens telt, for å tale med ham (Herren), da hørte han røsten tale til seg fra nådestolen ovenfor vitnesbyrdets ark mellom de to kjeruber, således talte han til ham."

I Brevet til Romerne 1,17 står det at "den rettferdige skal leve ved tro".

I det samme brevet står det i 3,10 at "det finnes ikke en rettferdig, nei ikke en."

Denne konflikten blir løst av det som står i Romerne 4,3. "for hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet."

"DAVAR HA LAMED ME INYANO". Dette prinsippet går ut på at man SLUTTER PRAKTISKE og ÅNDELIGE KONKLUSJONER av en tekst. Dette er et kjent prinsipp i den bibelske eksegese (fortolkning), og den forekommer over alt i Bibelen. (Se for eksempel det som jeg skrev i forbindelse med gjennomgangen av de forskjellige nivåene i Guds ord under punktene 2 (remez) og 3 (drosh).

Når Paulus brukte uttrykket: "HVA SKAL VI DA SI (til dette)?", da benyttet han seg av dette prinsippet: "Hva skal vi da si? At hedninger, som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro. Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke fram til denne lov. Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger, for de støtte an mot snublesteinen (Jesus Messias)." (Rom.9,30-32.)

Av det som er skrevet ovenfor, forstår vi hvor viktig det er at vi kjenner til den hebraiske måten å tenke på og å uttrykke seg på. Dersom vi ikke har kjennskap til dette, så er det HELT SIKKERT at vi ikke forstår Guds ord, slik som det skal forståes. Vi må gjøre ALLE ANSTRENGELSER for å trenge inn i den hebraiske tankegangen, for jødene er Guds folk og Bibelen er en jødisk bok.

Dette bety ikke at de jødiske rabbinerne hadde (har) rett i alt det som de har skrevet og hevdet, for intet menneske kjenner den hele og fulle sannheten om Gud og hans tanker. Både jøder og hedninger er begge to UNDERVEIS mot en større forståelse av De Hellige Skriftene.

I dette arbeidet kan vi hjelpe hverandre, og særlig kan dette skje der Den Hellige Ånd (hebr.Ruach ha Kodesh) er til stede og kan veilede oss til sannheten.

Det er i grunnen bare ETT PROBLEM og et stridsspørsmål mellom jøder og hedninger på det teologiske området, og det dreier seg om et menneske- Jesus fra Nasaret. N.T. sier at han er både Gud og mann. (1.Tim.2,5.) De fleste av jødene sier at han bare er et menneske.

Mange jøder har hevdet at Jesus er det største mennesket og den største rabbineren som har levd. Hyman G. Enelow (1877-1934) har uttalt følgende om Jesus: "Blant alle de store og gode er det INGEN SOM HAM. Når alle misforståelser er fjernet, vil han kanskje bli den som forener kristne og jøder." (Se min bok: Jødenes Konge. Bind 4. Kapittel: Jødiske Bibel-forskeres syn på Jesus og Paulus.)

Jeg er HELT SIKKER på at Jesus fra Nasaret er den mannen, som vil greie dette, men dette kan ikke skje før han er kommet tilbake fra sitt "ufrivillige" opphold i himmelen. Han har ikke noe imot å være i himmelen, men han lengter etter at hans folk, jødene, skal be ham om å komme tilbake. Først for å frelse dem og senere for å opprette Riket for dem. Han kommer når tiden er inne til det.

Vi avslutter dette foredraget med å sitere det nest siste Bibel-verset i N.T.: "Han (Jesus) som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart. Amen, ja kom. Herre Jesus." (Joh.Åp.22,20.)